Da den britiske kulturkritikeren Mark Fisher (1968–2017) døde for egen hånd i januar 2017, vitnet de mange nekrologene i den engelskspråklige kulturpressen om hvilken enorm innflytelse han hadde øvet på sine samtidige. Noen utropte Fisher til en unik stemme som hadde satt ord på en hel generasjons erfaringer. Andre uttrykte sorg ikke bare over at han hadde gitt tapt for sin livslange depresjon, men også over at han etterlot seg et tomrom andre vanskelig kunne fylle: et forfattervirke i overlappet mellom politisk teori og fingeren-på-pulsen kritikker av musikk, filmer og TV-serier.
Under bloggernavnet K-punk oppnådde Fisher tidlig på 2000-tallet kultstatus i Storbritannia. Han var del av en strømning av antielitistiske tenkere og kritikere som etablerte sin posisjon gjennom det bredt kommuniserende bloggmediet. Som kritiker og essayist skrev han om aktuelle populærkulturelle fenomener i en større kulturkritisk sammenheng, noe som løftet populærkulturen til et refleksjonsmedium for å drive politisk ideologikritikk og utforske filosofiske ideer. Med en sjelden evne til å syntetisere teoretiske innsikter og uttrykke dem i et begripelig språk, nådde Fisher bredt ut med kapitalismekritiske analyser som skapte gjenkjennelse og satte tidens misnøye og lede i sammenheng. Fishers praksis har øvet merkbar innflytelse også på skandinaviske kritikere som Susanne Christensen, Mikkel Krause Frantzen og Joni Hyvönen, som alle har kultivert en tilnærming som leser litteratur, kunst og film i den bredere kultur- og kapitalismekritiske sammenhengen Fisher tegner opp.
Betegnelsen «generasjonsstemme» handlet ikke minst om en forestillingshorisont sterkt preget av 1980- og -90-tallet som formative tiår. Kulturelt var dette en periode kjennetegnet ved det som ble hetende postmodernismen, forstått som en tilstand der avantgardens energi var uttømt, og den kunstneriske nyskapelsen forbundet med modernismen var erstattet av pastisj og formulaisk underholdningskultur. Politisk var det en periode som både er blitt forstått som en kontrarevolusjon mot 60- og 70-tallets sosiale bevegelser, og som kapitalismens appropriasjon av frigjøringsimpulsene som hadde gitt liv til de samme bevegelsene. I Storbritannia som andre steder slo nyliberalismen inn som en «klassekamp ovenfra» med store samfunnsmessige rystelser: Arbeiderbevegelsen led avgjørende nederlag mot thatcherismen, før sosialdemokratene videreførte den nyliberale politikken under en offensiv fane kalt «den tredje vei».
Variasjoner av det samme hendelsesforløpet gjentok seg over hele den vestlige verden, der det fikk vind i seilene av den liberale triumfalismen som rådet etter Sovjetunionens sammenbrudd. Resultatet var en politisk-ideologisk tilstand som gjerne ble oppsummert med henvisning til Margaret Thatchers frase «there is no alternative» eller Francis Fukuyamas nyhegelianske diagnose av «historiens slutt». Snurrig nok var det ikke nødvendigvis apologetene for status quo som siterte Thatcher og Fukuyama. Snarere ble slike fraser uttrykk for en allmenn tilstandsbeskrivelse hos den kapitalismekritiske venstresiden, som nå befant seg i en situasjon der den virket politisk underutrustet og intellektuelt overutrustet.
Fishers navn på denne historiske tilstanden er for lengst blitt berømt: den kapitalistiske realismen . Analysen hans oppviser både kontinuitet og brudd med sentrale strømninger i 1900-tallets marxistiske kulturkritikk. Med realisme viser Fisher til noe som på sett og vis er sterkere enn det marxistene hadde kalt ideologi, all den tid den kapitalistiske realismen for alvor ble konsolidert på ruinene av den «faktisk eksisterende sosialismen». Heretter kunne påminnelsen om Gulag, totalitarisme og diktaturer trumfe enhver bemerkning om det kapitalistiske systemets menneskelige og økologiske skadevirkninger. Det finnes ingen alternativer fordi de alternativene som en gang fantes, er blitt skrekkens eksempler.
I Fishers analyser later det til at tradisjonell ideologikritikk ikke lenger tjener til annet enn å hamre fast kapitalismens tilsynelatende uovervinnelige tilpasningsevne: Jo mer brutal man avslører den for å være og jo mer åpenbart løgnaktig den tillater seg å være, jo mer beviser den sitt platte hegemoni og mangelen på alternativer. Å «avsløre» kapitalismen for «det den er», innebærer derfor ikke stort annet enn å trykke oss dypere ned i desillusjon, depresjon og håpløshet. Den motkulturelle og antikapitalistiske kampen kan ikke lenger basere seg på å avsløre kapitalismens undertrykte dybder, men må gjenoppfinne sitt arsenal i populærkulturen, den brede begjærsproduksjonen og den kollektive innbilningskraften.
Mye har skjedd i løpet av tiden som skiller den opprinnelige utgivelsen av Fishers bok i 2009 fra der vi er i dag. For dagens lesere rommer boka både det daterte og det profetiske, som begge gir anledning til å reflektere over de 14 årene som har gått siden den utkom.
Kanskje var Fisher på sitt mest profetiske med tanke på den stadige intensiveringen av begjærsproduksjon. I mellomkrigstiden hadde Sigmund Freud sporet «ubehaget i kulturen» til hvordan pripne og allestedsnærværende samfunnsautoriteter la nevrotiske bånd på individets driftsliv og fyrte opp under overjegets skambelagte tribunal. Hvis vi følger Fisher, vil ubehaget i den kapitalistiske realismen heller henge sammen med hvordan den globaliserte og nyliberale hverdagen kombinerer historisk retningsløshet og eksistensiell tomhet med konstant oppfordring til kapitalbetinget nytelse. Overjegets prippenhet og individets nevrotiske skamfullhet er erstattet med det-ets umettelige nytelsestrang og individets utmattende jakt på selvutfoldelse.
Fisher var opptatt av denne begjærsproduksjonens psykologiske skadevirkninger. Mens Freuds pasienter for hundre år siden led av nevroser, er vår tids konstante strøm av underholdning, atspredelse og lysttilfredsstillelse ledsaget av en utbredelse av depresjon. Man kan få inntrykk av at Fisher skrev med en særlig omsorg for «unge menn oppvokst på internett». Han kjente deres depressive sinnelag og nihilisme, og visste at den abstrakte volden de opplevde under kapitalismen, kunne føre til fysisk vold som de rettet mot seg selv eller andre.
Det som skulle inntreffe på andre halvdel av 2010-tallet, var på mange måter et politisk opprør med bred folkelig mobilisering: 2016 ble kalt «de rasende velgernes år». Reaksjonen som for alvor satte inn med brexit og Trump, red på en fremgangsbølge av folkelig motstand mot «systemet».
Mye av polariseringen og kulturkrigen som har satt fyr på disse turbulente årene, kan i Fishers optikk likevel fortone seg som en radikalisering innenfor realismen. For om populistiske, proteksjonistiske og klimaskeptiske politiske kandidater har vunnet frem i urnene, vil det i Fishers analysespor ikke så mye skyldes post-sannhet, folkeforgiftende konspirasjonsteorier eller det representative demokratiets alderdomskrise. Snarere handler det om at den kapitalistiske realismen har entret en selvdestruktiv fase, der det Fisher beskrev som «det ulmende raseriet som må forbli uforløst» ikke lenger forblir uforløst.
Men hvis Fishers samfunnsdiagnose på terskelen til 2010-tallet i så måte synes å foregripe sentrale utviklingslinjer, kan også det motsatte hevdes: Boka kan anses som et symptomatisk uttrykk for en 20-årig historisk sekvens, fra den kalde krigens punktum til 2010-tallets nye impulser. Det depressive ubehaget Fisher beskriver i en nyliberal kapitalisme uten alternativer, kan fremstå som et tilbakelagt kapittel i det nye politiske og ideologiske landskapet som har utviklet seg fra 2010-tallet og videre i vårt tiår. Selv om kapitalismen med uhemmet nonchalanse promenerer inn i klimakrisens århundre, synes den ikke lenger svøpt i 1990- og 2000-tallets selvsikre «realisme», men heller i uoppfinnsomhet og tafatthet kombinert med panisk fryktkultur. Den retningsløse og depressive mangelen på alternativer i 2000-tallets kapitalistiske realisme synes å ha blitt erstattet med det desperate kravet om alternativer i 2010- og 2020-tallets selvmorderiske kapitalisme. Den selvtilfredse realismens tomme nåtidsdiktatur synes nå å drukne i fremtidens truende horisonter.
Når vi velger å utgi «Den kapitalistiske realismen» nå, handler det ikke bare om å gjøre en moderne klassiker tilgjengelig på norsk, men også om å skape en anledning til å utforske og diskutere hvilken betydning Fisher har hatt. Ikke minst handler det om å reise diskusjonen om hvordan hans analyser står seg på 2020-tallet, et tiår som etter alle solemerker vil være preget av tøffere og mer radikale kamper rundt økonomisk ulikhet og miljøkrise. Bør «Den kapitalistiske realismen» leses som en klarsynt diagnose av samfunnstendenser som har befestet seg siden 1990-tallet og stadig radikaliseres i dag, eller som et zeitgeist-skrift for 1990- og 2000-tallet som lar vår nye samtid tre klarere frem i lyset? Det er et åpent spørsmål.
Fishers profetiske vending mot slutten av boka lyder: «For å redde seg selv, kan kapitalismen vende tilbake til sosialdemokratiet eller ty til et ‘Children of Men’-aktig autoritært styre». Begge tendensene er definitivt synlige i dag. Men preges vår tid fremdeles av en depressiv visshet om at kapitalismen kan og vil redde seg selv? Hvis den kapitalistiske realismen er i ferd med å slå sprekker, er ikke det fordi vi må redde oss fra en kapitalisme som ikke engang kan eller vil redde seg selv?
Noen tyr til Antonio Gramscis frase om vår tid som et interregnum : «Det gamle er i ferd med å dø, og det nye er ennå ikke blitt født.» Vi vet ennå ikke hva det nye vil være, men alternativer er allerede under oppseiling, med navn som motvekst og smultringøkonomi . Samtidig blir vårt interregnum mer akutt for hver dag: Hvis det gamle ikke dør snart, vil det nye ikke lenger kunne fødes.