Du kan bla til neste sideBla med piltastene

De ansiktsløse

Det er ikke overraskende at Russland opplever en konstant mangel på soldater.

Aleksej Sakhnin (Russisk venstresideaktivist og journalist, bosatt i Paris.)

MASKERTE MENN: Russiske soldater patruljerte i Kherson i Ukraina i mai i fjor. Demokrater i Vesten og den russiske opposisjonen bør slutte å håpe på eliten og begynne å oppfordre Russlands soldater til å si sin mening om krigen og endelig ta av seg maska, skriver artikkelforfatteren. FOTO: OLGA MALTSEVA, AFP/NTB

På krigens første dag henvendte Russlands president Vladimir Putin seg til de ukrainske militære med en appell om å gjennomføre en omveltning i landet: «Det vil være lettere for oss å komme overens med dere enn med denne banden av narkomane og nynazister som har slått seg ned i Kyiv.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kulturkritikk

Mark Fisher, raseriets profet?

Boka «Den kapitalistiske realismen» fra 2009 framstår på samme tid som datert og profetisk. Hva kan vi bruke den til i dag?

EIrik Høyer Leivestad, Anders Fjeld og Hannah Winther

INGEN ALTERNATIV I SIKTE: Følger man Mark Fishers analyser fram til i dag, er kanskje opprør og populisme tegn på at den kapitalistiske realismen har entret en selvdestruktiv fase, skriver forfatterne. Foto: Georg Gatsas/Verso Books

Da den britiske kulturkritikeren Mark Fisher (1968–2017) døde for egen hånd i januar 2017, vitnet de mange nekrologene i den engelskspråklige kulturpressen om hvilken enorm innflytelse han hadde øvet på sine samtidige. Noen utropte Fisher til en unik stemme som hadde satt ord på en hel generasjons erfaringer. Andre uttrykte sorg ikke bare over at han hadde gitt tapt for sin livslange depresjon, men også over at han etterlot seg et tomrom andre vanskelig kunne fylle: et forfattervirke i overlappet mellom politisk teori og fingeren-på-pulsen kritikker av musikk, filmer og TV-serier.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kronikk

Arbeidernes parti?

Skal det være meningsfullt å engasjere seg i Arbeiderpartiet, må regjeringsprosjektet eies av medlemmene.

Agnes Nærland Viljugrein (Stortingsrepresentant og medlemsansvarlig i Oslo Arbeiderparti)

PÅ TORGET: Det er for lang avstand mellom vanlige folk og partiorganisasjonen, skriver forfatteren. Her ser vi tidligere statsminister Einar Gerhardsen i hyggelig passiar etter en tale i Hamar under kommunevalgkampen i 1963. Foto: Ivar Aaserud, Aktuell / NTB

De siste ukenes debatt om hvem som skal være partisekretær, har vist oss hvor sterke meninger som er knyttet til vervet som øverste leder av Arbeiderpartiets organisasjon. Det er det gode grunner til. Nå som persondebattene er lagt døde og ingen kan mistenke meg for å mene noe i en betent personstrid, har jeg lyst til å dele en bekymring for Arbeiderpartiet som organisasjon.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn