Judith Hermann
Vi skulle fortalt hverandre alt
Prosa
Oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen 2023, 168 sider
Rett før årtusenskiftet, i 1998, debuterte Judith Hermann (f. 1970) med «Sommerhus, senere». Novellesamlingen ble karakterisert som «lyden av en ny generasjon» i tysk litteratur. Seinere har hun utgitt ytterligere tre novellesamlinger og to romaner. Hennes tidlige fortellinger tar utgangspunkt i grupper av kreative mennesker i Berlin og på landet etter murens fall – et miljø med stor tiltrekningskraft, også på nordboere. Særegent for Hermanns stil er oppmerksomheten om detaljer, interiør og stemninger. Underliggende traumer eller andre former for mistilpasning blir bare forsiktig antydet. Mot slutten av pandemien ble hun invitert til å holde poetikk-forelesninger i Frankfurt. Nå er de samlet i «Vi skulle fortalt hverandre alt», med undertittelen «Om taushet og fortielse i skrivingen». Boka begrunner hennes tidligere skrivemåter og utvider dem i samme bevegelse.
Med stor nøyaktighet og bredt følelsesregister viser Judith Hermann hvordan tidligere bøker baserer seg på barndom og voksenliv i Berlin. Hermanns framstilling av hvordan og hvorfor hun skriver, er rystende relevant lesning – til å bli klokere av. Hun erkjenner å ha vokst inn i et fellesskap av venner som ønsket seg «en permanent nåtid». De ville krafse til seg så mye som mulig av den, før tingene gjennom samfunnets omveltninger blir revet bort under føttene på dem, som hun skriver. Men klarte de samtidig å forholde seg til historien, til fortidas materialitet? Neppe. Personene i hennes fortellinger er pinefullt utspent mellom fortid, nåtid og framtid.
«Vi skulle fortalt hverandre alt» starter med erfaringen av å gå i psykoanalyse hos doktor Dreehüs, i en humørfylt dialog med novellen ‘Drømmer’ fra Hermanns egen bok «Lettiparken», der doktoren og jeg-fortellerens venner hadde andre navn. Analysen bereder grunnen for at Hermann i den nye boka kan komme ut i det åpne, bryte de tidligere bøkenes kapsler, knekke skallet, som hun kaller det. Teksten beveger seg inn til familiehemmelighetene. I glidende overganger mellom ulike lag av tid viser Hermann hvordan hun gjorde som sine venner, lot vennekretsen bli den nye «valgte familien», før hun nå, som eldre, vender tilbake til refleksjon over sin opprinnelige familie. To av hennes nærmeste venner, Ada og Marco, har på en radikal måte brutt med opphavet i Frankfurt am Oder (grensebyen mot Polen, som ikke må forveksles med vesttyske Frankfurt am Main, der Hermanns forelesninger holdes). Ada beskriver dem som eksempler på noe livsudyktig og autoaggressivt, de bærer «krigstraumet med seg ennå i tredje generasjon og helt til denne dag». Utveien er å kapre leiligheter i Prenzlauer Berg i Berlin før bydelen gentrifiseres.
«Å fortelle bidrar til å åpne opp, sette noe i gang.»
Etterkrigstraumer er på ingen måte ubehandlet i tysk samtidslitteratur, men Judith Hermann lykkes med å kretse inn erfaringene på innsiktsgivende måter, også om man ikke er opptatt av psykoanalytiske blikk på litteratur. Drømmer, som hos andre forfattere kan virke som utvendig staffasje (for eksempel hos Paul, hovedpersonen i Michel Houellebecqs roman «tilintetgjøre»), blir av Hermann vevd inn i teksten på suggestive måter.
Hennes rabulistiske kunstnervenn Marco dør av lungebetennelse en tid etter at han har fått diagnosen multippel sklerose. Bokas motsetninger kommer sterkt fram i skildringen av ham på likstrå. Han ligger i et rom i begravelsesbyrået i hjembyen, pent kledd av foreldrene, som han brøt med for å leve i Berlin. Nå er hans venner uønsket i begravelsen. Foreldrene tillater dem likevel å se ham, i scener som er vonde å lese. Vennene kjører videre til en fabrikk ved elva Oder, der Marcos bilder og filmer vises. Vennens sykdom og død fører til forandring: Hermann avslutter brått analysen hos doktor Dreehüs. Delvis med hans ord kaller hun analysen pretensiøs, en «selvmedlidende sortering og eksaminering» av vanskelige hendelser. På dette avgjørende punktet i forelesningene nærmer hun seg skildringen av sin egen fars liv. Han er sinnslidende, delvis innlagt på lukket avdeling, uten annet fast arbeid enn omsorgen for henne og et par tvillingsøsken. Han lager et dukkehus til henne, et mangfoldig byggverk med hemmelige rom. Huset og figurene danner i boka en virkningsfull bakgrunn for Hermanns eget skapende arbeid.
Teksten borer videre i familierelasjonene. Hennes morfar døde da Hermanns mor var 18 år. Først på hans dødsleie oppdager moren tatoveringen på innsiden av venstre overarm: Totenkopf-SS – en spesialstyrke innen Waffen-SS, der mange var vakter i konsentrasjonsleirene. Seinere ser den ni år gamle Judith tv-serien «Holocaust» sammen med mor, far og mormor. I bokas nåtid husker hun den totale tausheten idet de forlater stua, mens rulleteksten går. Tankene på mormor som satt igjen foran fjernsynsapparatet, utlevert til tankene, erindringene og filmbildene, fyller henne i dag med sorg, rådløshet og redsel. Å fortelle bidrar til å åpne opp, sette noe i gang. Ordet «aufmachen» har doble betydninger som Sverre Dahl behandler med omhu.
Hans oversettelse virker god, med en særlig styrke i gjengivelsen av Hermanns nøyaktig utpenslede setninger. Likevel, her som i andre norske oversettelser, slurves det med gjengivelsen av tekstens mange blanklinjer – like viktig for pauser i prosa som i poesi. Pelikanen bør se over bruk av kursiv, avsnitt og blanklinjer, manglende ord og feilstavinger, samt sørge for at fugleflokken ved bokas vakre slutt får norsk navn, nilender, og ikke blir kalt «nilgjess».