En due er i ferd med lette: En diger menneskehånd har tilsynelatende sluppet den fri. Inni armen under hånden er mannlige arbeidere med hjelm på hodet i full sving med å styre moderne teknologi. Rundt det figurative motivet dominerer fargefelt som leder tankene til flagg. Aller øverst troner en sollignende form. Til høyre for den opptrer tre reelle flagg: DDRs, Sovjetunionens og Polens.
Kjempemosaikken heter «Produksjon i fred», er laget av Walter Womacka og utsmykker bygningen i Eisenhüttenstadt øst i Tyskland som i 1960-årene huset en klesbutikk og en kafé. Da DDRs første sosialistiske by fylte 25 år, ga arbeider- og bondestaten Womackas fasademotiv plass på et jubileumsfrimerke. Den toneangivende sosialrealisten ga form til flere utsmykninger i Eisenhüttenstadt, men er bedre kjent for sin beslektede mosaikk på fasaden til «Lærernes hus» ved Alexanderplatz i Øst-Berlin.
Womackas arbeidermotiv dominerer den dag i dag den ene enden av industribyens hovedgate, og bygningen det preger, er det fortsatt liv i. Institusjonen like over veien forteller derimot en annen historie: City Hotel Lunik er blitt en avsperret ruin hvor naturen er i ferd med å ta over.
Denne kombinasjonen later i 2023 til å være betegnende for Eisenhüttenstadt. Byen ved grensen til Polen ble skapt for å gi husrom til arbeiderne ved stålverket som åpnet på stedet i 1951. Bedriften utgjorde et tyngdepunkt i DDRs første femårsplan, og anlegget ble reist i løpet av tre år.
For tiden viser Deutsches Historisches Museum i Berlin en utstilling av industrifotografier fra «det delte Tyskland». Selvsagt er Eisenhüttenstadt upåklagelig representert: I «Fremskritt som løfte» kan man studere hvordan industribyen så sent som rundt 1988 forsøkte å tiltrekke seg arbeidskraft ved å hevde at den som kom til Eisenhüttenstadt, var på parti med fremtiden. «Metallurgi-sentrumet», som den kalte seg, reklamerte med 49.000 innbyggere, gjennomsnittsalder på 34 år, omfattende barnehagetilbud og flotte naturomgivelser.
Fortsatt troner industrien i hovedgatens forlengelse. Hjørnesteinsbedriften er imidlertid for lengst privatisert. Nå profilerer «Hütte», som byen kalles, seg ganske annerledes: som Tysklands største sammenhengende «flate-minnesmerke» – altså et monument bestående av mange deler spredt over et større område. I fotoboken «DDR Architektur» (2019), som inneholder en rekke elegante bidrag fra Eisenhüttenstadt, utroper da også arkitekturjournalisten Frank Peter Jäger byen til «et stort arkitekturmuseum over det tidlige DDR».
Da Walter Ulbricht, DDRs mektigste politiker, i 1953 døpte byen, ga han den karakteristisk nok navnet Stalinstadt. Eisenhüttenstadt har den hett fra 1961. På et tidspunkt skiftet også byens sentrale gate navn: fra Leninallee til Lindenallee.
De opprinnelige navnene var imidlertid i tråd med ideen om den sosialistiske idealbyen hvor arbeid, boliger og fritid skulle harmonere: Prinsippene hadde DDR-planleggerne hentet fra Sovjetunionen. Rundt den brede hovedgaten med butikker i anla de boligkomplekser kjennetegnet av gedigne gårder.
Slik byen selv presenterer arkitekturhistorien sin, danner den en fortelling om arbeider- og bondestatens kulturpolitiske linjeskift: Starten bærer preg av enkelheten til mellomkrigstidens modernisme. Snart dominerer imidlertid en monumental nyklassisisme. Buer og arkader bygges. Byens søylekledde rådhus er det mest ruvende uttrykket for den såkalte nasjonale byggetradisjonen. Fra midten av 1950-årene får klassisismen selskap av valmtak assosiert med en tilsvarende konservativ «Heimatstil». Nærmere 1960 følger en lettere, mer internasjonal modernisme, som har en hel del til felles med arkitekturen som samtidig bredte seg i Vest-Tyskland. Den lave glasspaviljongen som var Eisenhüttenstadts første selvbetjente varemagasin, er et talende eksempel denne østtyske moderniteten.
I utkanten av sentrum ble skoler og barnehager bygd, gjerne med imponerende detaljer. De fortalte hvilken vekt DDR tilla den politiske oppdragelsen. Selv om Stalins og Lenins navn er skiftet ut, er gatenavnene stadig fulle av sosialistiske notabiliteter: Karl Marx og Friedrich Engels, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.
Arkitekturen ble raskt anerkjent: Hovedgaten og de tre eldste boligkompleksene ble vernet allerede i 1980-årene. Til planleggernes mest fremtidsrettede ideer hørte de mange grøntområdene de anla. Inni de digre kvartalene blomstrer det stadig. Delvis derfor ble bilen mindre dominerende i Eisenhüttenstadt.
Byen befinner seg bare en kort togreise fra Berlin, men er likevel mindre berømt enn ambisjonene den vitner om, burde gi grunnlag for. Som en «Planstadt» skapt etter annen verdenskrig er den naturlig å sammenligne med Brasília og Chandigarh. Den brasilianske hovedstaden og den indiske regionhovedstaden hadde imidlertid hver sin legendariske arkitekt bak seg – henholdsvis Oscar Niemeyer og Le Corbusier – er begge atskillig større og byr dessuten på mer oppsiktsvekkende bygninger.
Mye burde likevel ligge til rette for en renessanse for Eisenhüttenstadt – denne gang som turistmål. Etter en lang periode med omdømme som grå og menneskefiendtlig er nemlig den «kommunistiske» arkitekturen etter årtusenskiftet blitt gjenstand for yngre generasjoners beundring.
En rekke forfattere og fotografer har foreviget spekteret fra gigantiske boligblokker til skulpturelle minnesmerker Øst-Europa rundt i bokform, og de mest outrerte av disse byggverkene har dessuten vist seg å være velegnet for digital deling. Her til lands har veteranen Kjartan Fløgstad bidratt til sjangeren med reiseutgivelsen «Trans-Sovjet Ekspress. Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar» (2017).
Som disse påfallende tallrike entusiastene har demonstrert, er arkitekturen fra den kommunistiske epoken, enten det er tale om den sovjetiske, som Fløgstads bok tematiserer, eller om den som ble bygd i de mindre østeuropeiske landene, atskillig mer variert enn myten skal ha det til.
Eisenhüttenstadts sentrum er da også heller enn av grått kjennetegnet av friske, skiftende farger. På kvartalenes hjørner finnes avrundede tårn, og fasadene er preget av geometrisk formlek. Balkongene har mønstre, og over inngangsdørene kan man støte på et relieff som forestiller idealiserte foreldre og barn. Utsmykningene som skildrer lykkelige familier, går igjen i byen: De etterlater ingen tvil om at her skulle det gode sosialistiske livet leves.
Aktivist, et vertshus som ble grunnlagt i Eisenhüttenstadts barndom, bærer også i 2023 sitt historiske navn, og «Bierstube»-skiltet over inngangen vitner om at en av dets opprinnelige funksjoner er intakt. For øvrig er særlig utkantene preget av at innbyggertallet er blitt dramatisk mye lavere etter Berlinmurens fall: Tomme blokker med knuste ruter forteller om nye, mer kompliserte tider for den gamle idealbyen. Men et oppslag på vinduet i et tomt lokale i hjertet av sentrum vitner om at den tyske entreprenørånden – og høfligheten – holdes i hevd også når det røyner på: «Plass for Deres forretningsidé.»