Da spør jeg deg aller først: Anton Kremlev, vil du ha Aleksej Kuroptev som står ved din side til din ektefelle?
Blikket til varaordfører Elin Mathisen, ikledd en lyseblå og lett sommerkjole, er rettet mot 34 år gamle Anton Kremlev fra Arkhangelsk i Russland. Hun spør ham på engelsk.
– Ja, svarer han.
Rundt halsen til Mathisen henger et tungt ordførerkjede prydet med det finske, det russiske og det norske flagget. Vi befinner oss i kommunestyresalen på rådhuset i Kirkenes i Sør-Varanger, en kommune som grenser mot to andre land. Russland ligger bare få kilometer unna, og nærmeste nabo til rådhuset er det russiske konsulatet.
– Da spør jeg deg Aleksej Kuroptev. Vil du ha Anton Kremlev som står ved din side til din ektefelle?
Den 38 år gamle russiske juristen Aleksej Kuroptev folder hendene foran seg. Han vipper først bak og så fram igjen på de beige joggeskoene sine.
Underleppa til den vanligvis så alvorlige Kuroptev dirrer. Kremlev gliser fra øre til øre.
De to har ventet tålmodig på dette øyeblikket. I sju år har de vært et par, men i et land hvor skeive vanskelig kan dele åpent at de elsker hverandre, og i hvert fall ikke gifte seg. De har vendt seg til å være diskré når de er ute iblant folk, og de skjuler, også fra egen familie, at de er kjærester.
Åtte og en halv måned før dette øyeblikket på rådhuset krysset Kremlev og Kuroptev grensa på Storskog – fra Russland og over til Norge. Ekteskapet er en milepæl, men framtida ligger i hendene til norske utlendingsmyndigheter. Vil de tro på historien deres? Vil de bli atskilt? Grunnen til at de to mennene søker politisk asyl i Norge, handler ikke først og fremst om retten til å fritt leve ut sin kjærlighet for hverandre. Det ligger en annen historie bak. Den som fikk dem til å motvillig ta avgjørelsen om å forlate sitt hjemland.
Den første telefonen
– Velkommen! roper Anton Kremlev blidt fra døråpningen inn til leiligheten han deler med kjæresten på Kirkenes mottakssenter. Det er dagen før dagen, altså dagen før de to skal gå fra å være kjærester til å bli erklært ektefolk.
Sola stråler fra en knallblå himmel og smelter bort de siste snøflekkene fra parkeringsplassen foran radene med gamle sykehusleiligheter på Prestøya. Nå bor det folk fra hele verden her. Leiligheten som Kremlev og Kuroptev er blitt tildelt, ligger på bakkeplan. Den ene veggen er et eneste stort vindu. Utsikten fra innsida er upåklagelig. Rett forut ligger en av arm av Bøkfjorden og bak der igjen, de slake Øst-finnmarkske fjellknausene. Om blikket kunne forsert fjellene, hadde vi også sett hjørnet av Russland ved Grense Jakobselv. Men utsikten har en bakside. Alle som går forbi kan se rett inn på alt som skjer i leiligheten.
– Nordmenn er litt mer diskré, de kikker ikke rett inn, men sånn er folk fra Russland og Midtøsten. De er nysgjerrige, sier Anton Kremlev og ler litt.
Ikke lenge etter går en av naboene fordi og hilser med et lite vink. Tross innsyn er relasjonen til de andre beboerne god, og vennskapene har alt blitt mange. De deler gleden når noen får innvilget opphold, som en liten familie rett over hodet på Kremlev og Kuroptev. De kommer fra et krigsherjet land i Sør-Amerika og skal snart gjøre seg klare til å flytte.
Selv håper de å kunne motta den samme beskjeden. De venter tålmodig, slik som så mange andre som befinner seg i samme situasjon.
De to unge mennene har satt seg ved siden av hverandre ved et lite, firkanta spisebord i den vesle leiligheten de deler. På veggen henger en flatskjerm, foran den igjen står en skinnsofa. Et skrivebord har også fått plass i stua, og en bokhylle fungerer som en skillevegg inn til soverommet.
Kuroptev og Kremlev hadde ikke sett for seg at de måtte flykte fra sitt eget hjemland. Men Russland har endret seg, til det verre. Fortida kan også innhente deg. Det var det som skjedde med de to.
– I begynnelsen av april for ett år siden fikk jeg beskjed fra en kollega om at sikkerhetsmyndighetene hadde meg under oppsyn. Ikke lenge etter kom den første telefonen fra russiske etterforskere i Arkhangelsk, begynner Aleksej Kuroptev å fortelle.
Han er jurist, og partneren Anton Kremlev er dataingeniør. Begge har jobbet for opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj i Arkhangelsk. Kuroptev som en del av det rettslige teamet og Kremlev som frivillig. Men dette var tilbake i 2018, da Navalnyj fremdeles kunne lage folkemøter og stille til valg. De hadde ikke sett for seg at russisk etterretning ville sirkle inn folk som har jobbet for Navalnyj bakover i tid.
– De ba om å få møte meg, forteller Kuroptev om den oppringningen han fikk.
Men Kuroptev møtte ikke opp. Telefonen han fikk, er en mange i Russland frykter å få. Blir du innkalt, betyr det at du er i søkelyset. Da har du gjort et eller annet som har skapt misnøye hos russiske myndigheter. Å jobbe for Navalnyj, eller å være i politisk opposisjon til Putin, har aldri vært lett, men situasjonen de siste to årene har blitt dramatisk forverret.
Kom deg ut
I januar 2021 ble Aleksej Navalnyj arrestert. Året etter, i mars 2022, ble han dømt til ni års fengsel. I vår ble han overført til straffekolonien IK-3 som ifølge Den norske Helsingforskomité har et av de strengeste regimene i Russland. Menneskerettighetsaktivister og tidligere innsatte melder om utstrakt bruk av tortur og umenneskelig behandling. Navalnyj risikerer å måtte sone resten av sitt liv, hvis han overlever.
I nettverket rundt Navalnyj har mange gått under jorda, rømt landet, eller blitt satt i fengsel.
Snart ble Kuroptev oppringt på nytt av russisk etterretning. Denne gangen fra Moskva. De ba igjen om et møte med ham. Det var da Kuroptev tok kontakt med en av advokatene til Navalnyj og ba om råd.
– Han sa jeg måtte dra ut av landet og det med én gang, forteller Kuroptev.
– Men jeg kunne ikke dra. Ikke uten Anton, fortsetter han.
Å reise uten kjæresten var helt uaktuelt, men å kunne forlate Russland er ikke selvsagt. Om du vil inn til Europa må du ha et gyldig Schengen-visum. Det hadde Kuroptev. Visumet var utstedt i Frankrike noen år i forveien og fremdeles gyldig, men Anton Kremlev hadde ikke noe tilsvarende. Å få tak i et visum er heller ikke lett. Trykket for å komme seg ut av Russland har økt betraktelig etter invasjonen av Ukraina.
Å skaffe visum fra den italienske ambassaden gikk fortere enn hos den franske. Det skulle vise seg seinere at det å ha ulike europeiske visum kan skape problemer. Men der og da hadde de ikke tid til å vente lenger. Aleksej Kuroptev var redd for å bli arrestert og forsvinne inn i det russiske fengselssystemet.
De fløy til Murmansk og kom seg videre over grensa ved Storskog.
Den 15. august i fjor ankom de Kirkenes.
Skjebnens ironi
– Vi var nervøse da vi passerte de russiske grensevaktene, forteller Anton Kremlev.
I Kirkenes gikk de gjennom sentrum og ned til sjøen. Anton Kremlev spurte kjæresten om hva han ville tenke hvis norske myndigheter plasserte dem på mottakssenteret i Kirkenes. «Det er litt nærme Russland, men om de vil det, er vel det ok», var svaret til Aleksej Kuroptev.
Og det var hit de ble sendt.
– Jeg drømte ikke om at jeg måneden etter skulle returnere til Kirkenes, sier Anton Kremlev.
Men det var den beskjeden de fikk etter fire uker på det nasjonale mottakssenteret på Råde. Av alle de 27 mottakssentrene som finnes spredt rundt i landet, ble de sendt tilbake dit de kom fra. Nærmere Russland i Norge er det ikke mulig å komme. Det er også den eneste byen i Norge, bortsett fra ambassaden i Oslo og konsulatet på Svalbard, som har offisiell russisk tilstedeværelse.
– Det var litt pussig, litt ubehagelig, ja, kanskje skjebnens ironi, at vi skulle bli sendt tilbake hit, sier Anton Kremlev.
Han veksler mellom å snakke russisk og engelsk, og noen ord på norsk, mens Aleksej Kuroptev er flytende i engelsk og har også lært seg nok norsk de månedene han har oppholdt seg her, til å kunne ha samtaler uten store problemer. Han hjelper til med å oversette der det trengs.
– I starten var vi redde, fordi vi var så nærme, men det var mest min egen paranoia. Vi trodde først at de sendte oss hit for å bli kvitt oss, forteller Anton Kremlev.
– Det er ikke det at vi ikke kan møte på russisk etterretning her i dag, vi kan det, men nå bryr jeg meg ikke, legger Aleksej Kurpotev til.
De har integrert seg godt i Kirkenes og liker byen. Når det skjer arrangementer, er de to og andre fra mottakssenteret med som frivillige. De hjelper til med alt fra å male til å snekre. På språkkafeen seinere samme dag er de på hils med de fleste. At det er mange russisktalende i byen – både nordmenn, russere og ukrainere – ser de på som en fordel. De kan få hjelp til det meste og kommunisere med mange. Det er verre for en del av de andre asylsøkerne som ikke har noe felles språk med de som bor her, mener de to.
Bingo!
Det er få timer til vielsen. Anton Kremlev og Aleksej Kuroptev fordeler oppgaver på kjøkkenet. Kremlev har på seg et stort rødt forkle og over skuldra har han slengt et blått kjøkkenhåndkle. Han er sjefskokken.
– Jeg er assistenten, sier Kuroptev og kutter grønnsaker.
Han er ansvarlig for tilbehøret til bryllupsmiddagen som de skal ha etter vielsen, sammen med Klassekampens utsendte og sine to vitner. De vil ikke ha noe stort oppstuss rundt bryllupet, eller utveksle ringer. Selv om Kuroptev etterpå sier at han gjerne skulle ha kledd seg i smoking, vil han helst spare den til den store festen. Den de kan ha om de får innvilget opphold.
– Smak, sier Aleksej og holder en skje opp foran kjæresten.
– Mm, ja, ok, er svaret fra sjefskokken. Salatdressingen er godkjent.
Selv om søknaden de har sendt til norske utledingsmyndigheter handler om å få opphold på grunn av politisk forfølgelse i Russland, er det at de er et skeivt par en del av bildet.
– Det er som bingo, sier Anton Kremlev.
– Vi er politiske aktivister og homofile, vi krysser av på alle numrene og så bare bingo ! Sier han og ler.
Og det har blitt tøffere å være skeiv i Russland. Bruk av for eksempel regnbuesymboler kan være nok til å bli tiltalt for spredning av propaganda. I desember i fjor kom en lovendring som forbyr «propaganda for utradisjonelle seksuelle forhold og pedofili». Putin blir også beskyldt for å bruke fordommer mot skeive til å bygge opp en motstand mot Vesten. Blant annet sa han i en tale den 31. desember 2022 at Vesten bedriver «en radikal fornektelse av moralske normer, religion og familie».
– Vi har blitt vant til et homofobt samfunn, vi kan fremdeles bo der, selv om det ikke er det livet jeg vil leve. Jeg kan ikke lyve til naboer om at Aleksej er en bror eller en venn for alltid, sier Kremlev.
De to møttes på et sted for skeive i Arkhangelsk for litt over sju år siden. Dette var på et tidspunkt da Russland var litt mer åpent, også for homofile. Man hadde for eksempel kanalen TV Dozjd hvor rundt halvparten av staben var skeive. Men en tilværelse hvor de har kunnet senket skuldrene helt og levd åpent, det har de aldri opplevd.
– Du kan leve med mindre frihet, men det som er farlig, er når du tilpasser deg og så blir situasjonen plutselig mer kritisk. Da går det ikke bra, fortsetter kjæresten.
– Som nå?
– Ja, det er det som har skjedd nå. Det som bekymrer oss mest, er den kriminelle etterforskningen av Navalnyjs nettverk, sier Kuroptev.
For Aleksej Kuroptev handlet jobben han gjorde for Navalnyj om å forsvare grunnleggende menneskerettigheter og borgerrettigheter.
– Men nå dreper de ham sakte, sier Kuroptev om situasjonen til den fengslede opposisjonspolitikeren.
Systematisk forfølgelse
Aleksej Navalnyj har alt sonet tre år av de ni årene han er idømt. Men snart kommer det en ny rettssak, forteller Leonid Volkov, stabssjefen til Navalnyj som har arbeidet fra eksil i Vilnius i Litauen siden 2019. Klassekampen har kontakt med ham via meldingstjenesten Telegram.
– I juni må Navalnyj møte til ny rettssak hvor han risikerer å få 30 år til, men antallet år betyr egentlig ikke noe. Dette handler om en livsstraff, sier Volkov.
– Navalnyj slipper ikke ut før Putin er fjernet fra Kreml.
I 2021 ble Navalnyjs antikorrupsjonsstiftelse FBK stemplet som en ekstremistorganisasjon. Det er i tråd med denne fortellingen at man i dag ser at russisk etterretning går bakover i tid og forsøker å ta alle i nettverket, slik som Aleksej Kuroptev, forteller Volkov. Av de 600 som jobbet i organisasjonen til Navalnyj mellom 2011 og 2021, er det få igjen i Russland. Av dem som ble igjen, er ti i fengsel eller under etterforskning.
– Det er det som skjer med de som ikke drar. Herr Kuroptev fra Arkhangelsk ville også ha møtt ekstremisme-anklager om han hadde blitt i landet, sier Volkov om situasjonen som Kuroptev befinner seg i.
Den russiske opposisjonen er ingen samlet tropp, verken i eller utenfor Russland. Nylig havnet Volkov selv i hardt vær da han uten å informere kollegaene sine signerte et brev med krav om at flere oligarker skulle strykes fra EUs sanksjonslister. Hendelsen ble tatt svært ille opp, og han måtte midlertidig trekke seg fra stillingen. Når Klassekampen snakker med ham, er han, ifølge han selv, tilbake som stabssjef.
Et stadig mer autoritært Russland, fraværet og forfølgelsen av politisk opposisjon, og utakten mellom de politiske aktørene som kunne ha presset Putin, gjør at Aleksej Kuroptev og Anton Kremlev, fra sin tilværelse på mottakssenteret i Kirkenes, ikke ser lyst på framtida til hjemlandet. Krigen i Ukraina gjør alt verre.
– Rett mot helvete
Da Russland startet offensiven mot Ukraina den 24. februar i 2022, kom protestene spontant i Russland. Folk tok til gatene for å vise motstand mot krigen. Aleksej Kuroptev var forsvarsadvokat for en rekke demonstranter som ble arrestert etter den første antikrigsdemonstrasjonen i Arkhangelsk. Siden den gang har det blitt langt farligere å demonstrere. I starten kunne man få 15 dager fengsel, nå kan man få 15 år.
4. mars i fjor vedtok den russiske nasjonalforsamlingen en ny lov som gjør det straffbart å spre «falske nyheter» om det russiske militæret. Bare det å nevne ordet krig er nok til å bli arrestert. Ytringsklimaet og rommet for debatt blir enda mer innskrenket av statlig propaganda spredt gjennom TV-kanaler og radio. Det påvirker folk veldig sterkt, mener både Kremlev og Kuroptev.
– Foreldrene mine støtter krigen passivt. De ser på TV og blir fôret med propaganda, sier Kremlev.
– Samtidig er situasjonen nå sånn at Russland kan tape ansikt om de ikke vinner krigen. Da vil folk komme med anklager som «Hvorfor vinner dere ikke? Dere har sagt at Russland er et stort land», fortsetter Kuroptev.
Også hans familie lar seg påvirke av statlig propaganda.
– Det er trist. Jeg vil at det vakre landet skal ha en framtid. Folk fortjener det, men nå går toget rett mot helvete, sier Anton Kremlev.
Atskilt for andre gang
En framtid i Russland ser de ikke for seg, og en mulig framtid i Norge tør de bare så smått å snakke om. Kuroptev kunne tenke seg å studere juss for å få mulighet til å jobbe som advokat i Norge. Aller helst innenfor menneskerettigheter, sier han, men er samtidig tilbakeholden. Et steg av gangen understreker han. Men Anton Kremlev har mange drømmer han gjerne deler. Steder han vil reise, og hva han, om livet får en ny start, kan jobbe med.
– Jeg kan bli konditor, kanskje? Eller elektriker?
– Anton kan alt, sier Kuroptev og smiler til partneren.
– Han er skikkelig handy. Det er han som har innredet leiligheten. Alt har han funnet gratis via Finn.no eller Facebook, forteller han.
Aleksej Kuroptevs tilbakeholdenhet i å snakke om framtida har rot i to bekymringer. Den ene er den lange prosessen med UDI om behandling av politisk asyl, mens den andre er frykten for å bli atskilt.
Da de reiste fra Russland, reiste de med visum fra to ulike europeiske land. Kuroptev med fransk, og Kremlev med italiensk. I desember i fjor fikk Aleksej Kuroptev et brev fra UDI med beskjed om at i henhold til Dublin-avtalen må han reise til Frankrike og få saken sin behandlet der. For andre gang fikk han beskjed om å forlate kjæresten sin.
– Det kunne jeg ikke, jeg kan ikke reise fra Anton uten å vite når vi kan sees igjen, sier Kuroptev.
Han har anket avgjørelsen, og har lovlig opphold i Norge til anken er behandlet. Et par måneder etter fikk Anton Kremlev brev fra UDI. Der hadde direktoratet kommet til motsatt konklusjon. Kremlevs sak skal behandles av UDI. Han venter nå på å bli innkalt til intervju.
De forstår ikke hvorfor søknadene deres har ulik konklusjon eller hvordan UDI kan ha tatt en avgjørelse som gjør at de som par kan skilles.
Det strider med Dublin-avtalen, sier Kuroptev. Som jurist har han satt seg godt inn i avtalen som regulerer asylsøkere i Europa.
– UDI behandler oss som et par i sitt eget system, det er jo derfor vi deler leilighet, sier han og løfter spørrende på skuldrene.
Å gifte seg ble dermed enda viktigere enn før. Det å kunne ha papirer på at de er rette ektefolk kan kanskje garantere at de ikke blir tvunget til å forlate hverandre.
En ny start
Tempoet skrur seg opp etter hvert som vielsen nærmer seg. Sopp stekes i to stekepanner, Anton Kremlev finner fram en grønn duk til bordet, og de to går i skytteltrafikk mellom kjøkkenet og stua med fat og glass. Alt skal stå helt klart. Kuroptev ser på klokka, sier noe til Kremlev, og forsvinner bak bokhylla som skjermer litt av soverommet. Han tar med seg rein skjorte, bukse og genser inn på badet. Straks er han tilbake, og tar over soppsteikingen for Kremlev som forter seg å skifte. Presist halv ett er de på vei mot rådhuset.
Stresset henger i dem enda, men på veien sier Kremlev:
– Noe av det jeg gleder meg mest til er å kunne si «dette er min ektemann».
Symbolikken kunne ikke vært tydeligere i det de to går de siste meterne opp mot rådhuset i Kirkenes sentrum. På venstre side av veien henger det russiske flagget på det gule murbygget der det russiske konsulatet holder til. De holder seg på motsatt side av veien og går klar av overvåkingskameraene som er montert på bygget til konsulatet. Kremlev retter diskré på Kuroptevs baklomme. Det er bare slike små gester som avslører at de to har et intimt forhold.
Rett innenfor døra til rådhuset står det en treskulptur av en løve i lette dansetrinn med en bjørn. Skulpturen heter «vennskapsdansen» og er en gave til Sør-Varanger kommune fra to kunstnere fra Murmansk. Akkurat nå er ikke dette vennskapet en dans på roser.
Varaordfører Elin Mathisen møter dem ved resepsjonen. Hun hilser høytidelig og understreker at dette er en veldig spesiell dag. Det er ikke vanlig å vie Kirkenes-beboere som er på midlertidig opphold. Aldri før har Mathisen viet noen fra mottakssenteret, og hun tror ikke at de noen gang har viet et russisk homofilt par i byen.
Så står de der endelig foran varaordføreren i kommunestyresalen. Anton Kremlev har alt gitt fra seg sitt korte og kontante svar. Når spørsmålet kommer til Aleksej Kuroptev, svarer han:
– Ja, det gjør jeg. Han sier det med tydelig stemme, som om ordene har ligget klar i halsen lenge, og bare ventet på øyeblikket da de skal slippes ut og fri.
Presist klokka 13.03, tre minutter etter at varaordføreren begynte vielsesseremonien, og åtte og en halv måned etter at de leverte inn søknad om politisk asyl til Utlendingsdirektoratet, erklærer varaordføreren høyt og tydelig rørt, de to for rette ektefolk.
– Jeg håper dere vil finne fred, sier Elin Mathisen.
– Nå kan jeg si det, sier Anton Kremlev og smiler bredt. Han ler.
– Nå kan jeg si at han er min ektemann, sier han og smiler endra breiere.
– Det er jo på tide at vi kommer ut. Vi er gamle nok til det, svarer Aleksej Kuroptev.
De går ut igjen, forbi den dansende løven og bjørnen. De stiller seg på utsida med ansiktet vendt mot rådhuset og ryggen mot det russiske konsulatet. Anton Kremlev vil at de skal gå ned til sjøen, til et sted der han tok et bilde da de ankom Kirkenes i august i fjor. På vei ned sier ektemannen at dette øyeblikket er et lite steg nærmere det han kaller en slags ny start i livet. Men jubelen, og smokingen, kan ikke tas i bruk helt enda. Fremdeles er de to i ventemodus, og usikre på hva framtida vil bringe. Men kjærligheten som de tok med seg fra Russland, den er nå foreviget.