Den Camilla Collett som for snart 170 år siden skrev Norges første tendensroman, «Amtmandens døtre», hadde neppe helt unngått å bli rystet av romanhandlingen til sine nålevende laugssøstre, men romanformen deres ville bare unntaksvis ha vippet henne av pinnen. Dette asynkrone forholdet mellom innhold og form ligger i bunnen av Arild Vanges «Uunngåelighetsunnskyldningen», sjangerbestemt som «tendensroman», men her er det snudd på hodet: innholdet er gammelt og formen ny. Tittelen henter han fra Colletts eget forord til den tredje utgaven (1879) av «Amtmannens døtre», der hun blant annet imøtegår de kritikerne som mente at den var «produktet av en pessimistisk livsoppfatning»: Innvendingen «kunne kanskje like lett pukke på uunngåelighetsunnskyldningen», skriver hun, «for hvordan er det mulig i våre dager ikke, etc.?» Romanens pessimisme er altså et produkt av tiden.
Camilla Collett er navet i Arild Vanges finstemte konstruksjon.
Å tenke hunnlig
