Konsert

Beyoncé, gjenfødt

Med «Renaissance World Tour» setter Beyoncé standarden. Igjen.

DRONNINGBIEN: Bey is back, og hun åpnet verdensturneen «Renaissance» i Stockholm på spektakulært vis. Foto: Kevin Mazur/Getty Images/­ParkwoodDRONNINGBIEN: Bey is back, og hun åpnet verdensturneen «Renaissance» i Stockholm på spektakulært vis. Foto: Kevin Mazur/Getty Images/­Parkwood

Hvem er den viktigste musikeren i vår tid? Går det i det hele tatt an å stille et slikt spørsmål? Hvem bestemmer kriteriene? Viktigst for hvem? Det er en fåfengt øvelse. Likevel: om Beyoncé ikke befinner seg på topp tre-listen, skal du ha noen forbanna gode argumenter. Antakelig er hun den artisten med størst påvirkningsmakt i sin generasjon. Som musiker, vokalist og produsent, som komponist, historieforteller, svart ikon og stilikon, one liner -maskin («I woke up like this»), som businessdame, hjørnestein i popkulturen, politisk stemme, og som generell målestokk for hva som er menneskelig. Nå er hun blitt 41, inne i sitt tredje tiår som musiker, og med en skapertrang som til­synelatende bare vokser.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.