Konsert

Beyoncé, gjenfødt

Med «Renaissance World Tour» setter Beyoncé standarden. Igjen.

DRONNINGBIEN: Bey is back, og hun åpnet verdensturneen «Renaissance» i Stockholm på spektakulært vis. Foto: Kevin Mazur/Getty Images/­ParkwoodDRONNINGBIEN: Bey is back, og hun åpnet verdensturneen «Renaissance» i Stockholm på spektakulært vis. Foto: Kevin Mazur/Getty Images/­Parkwood

Hvem er den viktigste musikeren i vår tid? Går det i det hele tatt an å stille et slikt spørsmål? Hvem bestemmer kriteriene? Viktigst for hvem? Det er en fåfengt øvelse. Likevel: om Beyoncé ikke befinner seg på topp tre-listen, skal du ha noen forbanna gode argumenter. Antakelig er hun den artisten med størst påvirkningsmakt i sin generasjon. Som musiker, vokalist og produsent, som komponist, historieforteller, svart ikon og stilikon, one liner -maskin («I woke up like this»), som businessdame, hjørnestein i popkulturen, politisk stemme, og som generell målestokk for hva som er menneskelig. Nå er hun blitt 41, inne i sitt tredje tiår som musiker, og med en skapertrang som til­synelatende bare vokser.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

En genuin en

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils. I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket.

Album

Brobygger

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.