Jeg gleder meg til 17. mai. Mest på grunn av ungenes glede over fridag og fest, men også fordi det er fint å se at Norge har utviklet en inkluderende og samlende feiring av noe som kan være ekskluderende – et nasjonalt fellesskap.
Men vi må snakke om 17. mai. Hva er det egentlig vi feirer? Noen tror det er folkestyret. Demokratiet. At mange kan ta så feil må nesten tilgis, med tanke på hva statskanalen serverte den oppvoksende slekt med under det store grunnlovsjubileet i 2014.
Den gangen sto min to og et halvt år gamle sønn Vemund i bleien sin og vugget foran musikkvideoen Til Dovre faller på NRK Super. Du kan se den på nettet fortsatt: Norske barn i de fleste hudfarger danser en hip-hop-inspirert koreografi over de lyse gulvplankene i Eidsvoll-salen, mens den tolv år gamle jenta i forgrunnen rapper tekstlinjer som denne:
Så skrev de en grunnlov, glade og yre,
for Norge skulle bli et folkestyre.
Til nå hadde kongen hatt alt å si,
nå blir det demokrati,
nå bestemmer vi!
Det er sjenerøst overfor embetsmennene på Eidsvoll å gi dem æren for folkestyret, men ikke overfor Vemunds formødre og forfedre i husmannsklassen. De måtte kjempe seg fram til demokratisk frihet imot akkurat den samme øvrigheta som satt samlet på Eidsvoll i mai 1814.
Eier- og embetsmannseliten elsket tanken på demokratisk frihet for seg selv. De avskydde den radikale ideen om at samme frihet skal tilkjennes tjenestefolk, arbeidsfolk og husmannsfolk – for ikke å snakke om kvinnfolk.
Rundt 1850 var mindre enn seks prosent av hele landets befolkning stemmeberettiget. Den som tok til orde for allmenn stemmerett, risikerte å råtne vekk i den liberale statens svarte fangehull. Marcus Thrane ble dømt av Høyesterett til fire års fengsel for slike demokratiske forbrytelser. Han måtte sone sju av dem.
Det var ikke folkestyret som ble lovfestet på Eidsvoll i 1814, men en opphøyd elites politiske diktatur.
NRK Supers 200-årsglipp er dessverre ingen ren tilfeldighet. Uvitenhet om klassekampen for stemmeretten er snarere uttrykk for det stadig sterkere ideologiske dominansen til en borgerlig høyreside med tung tankesmiefinansiering. Der borte, i Civita-land, har man fortrengt hvordan ens egne forløpere og helteskikkelser faktisk var innbitte motstandere av demokratiets idé.
Ta for eksempel professor Torkel Aschehoug (1822–1909). Han var sønn av en stortingsmann som var sønn av en stortingsmann og ble en ideologisk anfører for de konservative i Stortinget og Høyre. Han er fortsatt et forbilde. Ifølge Civita-veteran Mathilde Fasting, som skrev sin doktoravhandling om mannen, var Torkel Aschehoug intet mindre enn «1800-tallets Kristin Clemet».
Fastings hyllest forteller mindre om hvor intenst hennes forbilde fra 1800-tallet hatet kravet om demokratisk frihet for vanlige folk. Å gi stemmerett til slike «skrøpelige mennesker» ville være både «farlig» og «umoralsk» og føre lukt inn i pøbelens «masseherredømme». Derfor måtte demokratiske rettigheter forbeholdes menn «hvis stilling gir garanti for at de kan benytte dem med fornuft».
«Samfunnet måtte beskyttes mot arbeiderne», oppsummerer historiker Anne-Lise Seip, «og arbeiderne måtte beskyttes mot seg selv». Ved innføringen av stemmerett for alle menn (bortsett fra de fattige) i 1898, stemte Høyre imot. 84 år etter 1814.
Det norske demokratiet ble kjempet fram av arbeiderbevegelsen og venstrekreftene. Den såkalt liberale eliten Civita slekter på, derimot, brukte statens maktmidler ganske brutalt i kampen mot stemmerettskravet, som i justismordet på Marcus Thrane.
Denne sannheten fortrenges i Civita-land. Der foretrekker man et verdensbilde der individenes rettigheter alltid trues av radikale bevegelser nedenfra, mens de forsvares av den en forstandig elite, ovenfra.
At Aschehougs konservative ånd lever videre blant noen av samfunnets mest privilegerte er så sin sak. Da er det mer av et paradoks at borgerlige usannheter blir gjort til barnas 17. mai-pensum av statskanalen i et samfunn der sosialdemokratiet angivelig vant.
Vi bør likevel tilgi en stresset produsent i NRKs barnekanal, når vi ser hva de offisielle nettsidene til Stortinget fortalte ved 200-årsjubileet i 2014: «Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati.»
Ha en god 17. mai!