Tormod Heier (red.)
Krigen i Ukraina
Sakprosa
Fagbokforlaget 2023, 382 sider
Hastverk er lastverk, heter det. Så også i forlagsbransjen, der enkelte aktører har så lyst til å få ut bøker om Russlands krig mot Ukraina at det går på bekostning av både edruelighet, sannferdighet og helt elementære kvalitetskriterier. Vigmostad & Bjørke tok tidlig ledelsen, ved å la den russiske soldaten Pavel Filatjev komme til orde uten å ta seg bryet med en bakgrunnssjekk, eller å utstyre det han skrev med kritiske merknader. (Etter at boka ble anmeldt her i avisa, kom det fram at enheten hans henrettet ukrainske sivile.)
Nå er Fagbokforlaget ute med en antologi om krigen som tar opp kampen om ledertrøya. Før jeg forklarer hvorfor, la meg understreke at det finnes en håndfull bidrag her som både er kunnskapsbaserte og godt formidlet. Camilla G. Coopers kapittel om folkerettens ABC er ett eksempel, det samme er Palle Ydstebø, Tor Bukkvoll, Lars Peder Haga og Dag Henriksens bidrag. Etter endt lesning sitter man imidlertid igjen med ett stort spørsmål: Hvorfor i all verden ble de med på dette prosjektet?
Det beste man kan si om denne boka, er at den reiser flere interessante prinsipielle spørsmål, ikke minst med hensyn til hva som skal til for å kunne regnes som en vitenskapelig publikasjon. At et så slurvete utført bokprodukt har vært gjennom en redaksjonell prosess, korrekturlesning og attpåtil en fagfellevurdering er nemlig vanskelig å tro. I en tid og i et spørsmål der behovet for kunnskap og fakta er stort, er dette svært urovekkende, og det reiser spørsmålet om ordningen bør ses nærmere på.
Det språklige slurvet er det man først legger merke til. Utallige setninger begynner med «For det er …», eller «Men …» (eller «med», når det er trykkfeil), for ikke å snakke om «Som XXX skriver/sier/påpeker». Slikt er tilgivelig. Det er det for så vidt også at både Zaporizjzja og Zelenskyj staves på en mengde ulike måter, at Luhansk nesten konsekvent skrives feil, eller at både Aleksandr Dugin og Svetsjin staves med x og ks om hverandre. Verre er det at dette slurvet bare er et symptom på hvordan bokas svært alvorlige temaer blir behandlet.
Boka kan stå som et lærebokeksempel på hva som skjer når en framstilling baseres på noe som ser ut som kunnskap, men som ikke er det. Det mest opplagte eksempelet er den bevisst- og kunnskapsløse måten russisk aggresjon og krigføring før 24. februar 2022 omtales på. Peter Normann Waage beskriver for eksempel Donbass som «et av områdene som ville slutte seg til Russland», mens Anders Kjølberg skriver om Russlands «beskyttende hånd over opprørskontrollerte områder i Øst-Ukraina som var i krig med regjeringen i Kyiv», og at Putin «viste interesse for å følge opp de forhandlingsinitiativene som kom.» Øyvind Østerud skriver på sin side at «Betydelige grupperinger i det østlige Ukraina var negative til Euromaidan. Mange støttet paramilitære opprørsgrupper som raskt fikk støtte og oppmuntring av russiske kampenheter og forsyninger.». Denne kamuflerende språkføringen er godt kjent og mye brukt, men burde ikke fått stå uimotsagt som her.
Det finnes imidlertid veldig mye mer å ta av, både språklig og innholdsmessig. Janne Haaland Matlarys kapittel er et godt eksempel. Det bygger visstnok på hennes siste bok, og jeg håper for hennes og forlagets skyld at de gjør en grundigere jobb med både språkvask og innhold enn det Fagbokforlaget har gjort. Én ting er at engelske sitater ikke er oversatt, noe som gjør at en allerede haltende tekst havner i rullestol. Noe annet er at hun veksler mellom norsk og engelsk på et vis som framstår som forvirret, for ikke å si forvirrende. Et eksempel: «Dette inkluderte inter alia 800 000 rounds of 155 mm artillery ammunisjon og artilleriet HIMARS med sin lange rekkevidde, bak russiske linjer.»
Minst ett engelsk sitat er gjengitt feil (Kupchan). Andre ganger er setningene helnorske, men likevel vanskelige å få grep om, som når hun skriver at «Som sagt var de to ledende statene USA og Storbritannia mht Ukraina allerede fra 2012», eller «Derfor trengs tunge våpen til en ukrainsk offensiv før dette skjer, noe som reflekteres i vestlige tenkning …»
«Er dette ekspertene som skal gi oss råd om Russland?»
En mer alvorlig innvending handler om innholdet i setningene hennes. «Ingen av sidene ville gi opp; begge ville fortsette krigen», skriver hun et sted. Kanskje det er klønete mer enn et faktisk forsøk på å sidestille offer og overgriper, men gæernt blir det lell. Og gitt Matlarys lidenskapelige forsvar for Viktor Orbáns illiberale ungarske demokrati i boka «Demokratiets sakte død» (anmeldt her i Bokmagasinet), er det vanskelig ikke å spørre seg hvor hun egentlig står i det spørsmålet som nå virkelig skiller Ungarn fra de fleste andre europeiske land: Synet på Russlands krig mot Ukraina.
Matlary er på ingen måte alene om å være uklar. Samtidas ulike krigsteorier gir «oss kompasskursen som trengs for å rette det analytiske blikket mot de viktigste krigsfaktorene som er i spill», skriver for eksempel Tormod Heier i et blomstrende avsnitt. Verre er det at han presterer å påstå at prinsippet om udelelig sikkerhet – altså at valgene som statene tar, ikke må føre til mindre sikkerhet for nabostatene – står «særlig sterkt i Russland». Vi snakker altså om landet som i snart et tiår har ført angrepskrig mot nabolandet sitt!
Det mest originale, for ikke å si pussige bidraget kommer fra Waage, som trekker inn Rudolf Steiner for å forstå konflikten (!). Det er ikke helt uproblematisk, for å si det forsiktig. Waage, som blant annet skriver at «Stoltenberg virket mer som et talerør for Biden enn for et samlet NATO», foregir å ha en nærmest esoterisk innsikt i hvordan Putin og andre i kretsen rundt ham tenker og føler. Han påstår at det «svært sjelden» nevnes at Donbass huser store og viktige kullgruver, og beskriver «opplevelsen» av at Nato er en trussel, som «et faktum». På plussiden kan man føre at han i det minste forsøker å forstå krigen ikke bare som et utslag av «geopolitikk» og «realisme», men også dens ideologiske eller «åndelige» bakteppe. Men hvorfor lar han det henge i lufta om Putin hadde rett i at historien ikke rettferdiggjør et selvstendig Ukraina – og er det virkelig «et uhyre komplisert spørsmål med mange og sammensatte svar», slik han hevder? Hvordan skal man tolke en slik usikkerhet og tvil, i en situasjon med en så tydelig aggressor?
Forfatterkollegiet bak boka omtales som «nitten av landets fremste eksperter på sine fagfelt», men allerede i forordet blir de tillagt oppfatninger som gjør at man tviler på påstanden. «Krigen ble mer brutal enn det vi først så for oss», heter det for eksempel. Som leser spør man seg jo da: Er dette ekspertene som skal gi oss råd om Russland? De kunne jo med fordel ha satt seg inn i hvordan russerne har ført krig mot tsjetsjenerne, eller sett på hva de har holdt på med i Syria, og dermed sluppet å bli så overrasket?
Slik kunne jeg ha fortsatt, men det er ikke plass til mer. La oss bare håpe at denne boka kan stå som et eksempel til skrekk og advarsel for andre, og aller helst at fagfellevurderingen gjøres på ny. For dette er rett og slett en liten skandale mellom to permer.
