Hvis de bare kunne sett verden sånn som jeg ser den – de måtte vel ha begynt å bry seg?»
Det er Vera, den unge hovedrolla i «Den siste våren», som spør. Filmen skildrer den tette relasjonen mellom henne og lillesøsteren Eira. Sammen med foreldrene er de to innflyttere til et lite sted i Nord-Norge og lever omgitt av vakker og heftig natur.
Men der Eira opptrer kontrollert og ettertenksomt overfor omgivelsene, er det som om Vera er i ferd med å gå i oppløsning. Hun blir stadig mer uforutsigbar og utflytende – mot foreldrene, mot jevnaldrende og mot menn. Det er som om en enorm smerte eller desperasjon har flyttet inn i henne, og den bare vokser og vokser.
Regissør, manusforfatter, produsent og klipper Franciska Eliassen (f. 1997) har vekket oppsikt med denne filmdebuten, som faktisk startet som hennes eksamensarbeid ved Filmkunstskolen i Kabelvåg. Historien om den gnistrende intense og kreative Vera fortelles i sjangeren magisk realisme.
Episoder og hendelser kryssklippes med visualisering av drømmer. Noen av dem er teatrale, nærmest performance-liknende sekvenser hvor skikkelser i glitrende, fargesprakende drakter – omgitt av farget røyk og med ansiktene dekket av ubehagelige masker – dukker opp på sletter, i skogen eller ved havet.
Flere steder høres Veras rasende ordkaskader som lydspor over poetiske visuelle montasjer:
De sier jeg er syk, sinnssyk, syk i sinnet,
syk av sinne,
men jeg har ingen steder å rette det mot,
fordi alle jeg ser er bare reddere enn meg.
Jeg orker ikke leve i en verden
som ikke fremmer liv.
Jeg drømmer om en grønn revolusjon.
Jeg drømmer at vi skal våkne.
Vera befinner seg i starten av livet, i livets vårløsning . Det er som om knopper brister både rundt henne og inni henne. Hun tar inn alt.
«Hører du noen gang på musikk og føler at du smelter inn i en annen verden?» spør hun på et tidspunkt. «Kjenn på hvor fantastisk og episk omverdenen er!» oppfordrer hun søstera.
Vera framstår som ekstremt tett på naturen. Men fascinasjonen over skjønnheten i en stein eller et tre eller en sommerfuglvinge følges for henne av sorgen over brennende skoger og dalende insektpopulasjoner.
Denne dualiteten deler hun med mange unge i dag, mens vi som er voksne, hadde privilegiet av å oppdage verden og naturen uten samtidig å måtte sørge over den, i hvert fall ikke i samme grad. Å være menneske, er å ha fått en hel verden i gave. Men hver vår er det samtidig litt færre insekter, litt færre fugler som synger, litt færre rever i skogen. Er det da også litt og litt mindre vår?
I 2023 finnes det ikke et eneste sted på kloden som ikke er påvirket av mennesker. Materiale som er produsert av mennesker, derimot, som betong og metall, plast og asfalt, utgjør til sammen mer enn jordas totale biomasse. Bare plasten tilsvarer mer masse enn alle landdyr og havdyr til sammen. Vårt avtrykk på jorda er gjennomgripende.
Franciska Eliassen fikk ideen til «Den siste våren» etter å ha vært i flyktningleiren Moria i 2018 og jobbet der med en gruppe kunstnere. Opplevelsen endret synet hennes på nasjonale grenser og eiendomsrett. Da hun kom hjem, ønsket hun på en eller annen måte å rette kameralinsa mot oss her i Norge, som hun mener bærer på langt mer skyld enn vi er villige til å vedkjenne oss.
Eliassen bygde en hytte av drivved og bodde der i et og et halvt år. Etter hvert vokste det fram et ønske om å lage en film som reflekterer unges drømmer for en annen verden.
Hun isolerte seg i hytta i flere dager midt på vinteren, satt med lukkede øyne og visualiserte filmen som bilder i hodet. Hun gjorde altså det motsatte av å se bort: Hun så innover . Nå blir «Den siste våren» beskrevet som «en av de sanneste oppvekstskildringene vi har sett i norsk film» i Rushprint.
Å bli voksen betraktes som en siviliseringsprosess. Men det «siviliserte» menneskets paradoks er at det definerer seg selv som en motsats til barbaren, samtidig som sivilisasjonen – fra et naturperspektiv – på mange måter er bygget på strukturelt barbari. «Den siste våren» er en film som spør om det egentlig er Vera som er syk, eller om det er verden – slik vi voksne har skapt den og opprettholder den – som er syk og som så å si smitter henne.
Talende nok er de voksnes hoder stort sett holdt utenfor billedutsnittet. For når det kommer til klimasaken, er dynamikken mellom generasjonene spesielt påfallende. «Vi kan ikke lenger redde verden ved å følge reglene», roper Greta Thunberg, og vi vet at hun har rett. «En gammeltestamentlig Pippi som tordner og refser oss for våre synder», beskriver NRKs anmelder henne i sin kritikk av hennes siste bok.
Å bli voksen er på mange måter å bli mer fremmedgjort. Vi burde misunne de unge deres klare, lynskarpe blikk når de skjærer som sannhetskniver gjennom voksnes misforståtte rasjonalitet – det er jo dét vi voksne har mistet på veien og som virkelig er noe verdt. Vi burde misunne dem deres årvåkne rådyrhjerter, hjertene som får dem til å gå ut av klasserommene og lage plakater og lenke seg fast til oljeplattformer, fordi de vet at hjertene deres snakker sant.
Når vi står foran speilet og ønsker at vi var yngre, er det gnistene i det unge blikket vi burde lengte etter. Det å være koplet til livet med så mange volt at det hvite blir hvitere, det grønne grønnere og det svarte svartere. Det er mulig at et slikt blikk på verden for de aller fleste voksne er ugjenkallelig tapt.
Men i så fall blir skildringer som «Den siste våren» enda viktigere. Fordi de minner oss på det som egentlig betyr noe.
På et tidspunkt i «Den siste våren» ligger Eira og Vera på et svaberg, innrullet i hvert sitt syttitallsteppe og med store, svarte diva-solbriller foran øynene. De likner store, fargesprakende sommerfugllarver.
«Hva er det beste med å være et menneske?» spør storesøster.
Og lillesøster svarer: «At vi kan leve.»