Du bør virkelig ta deg litt mer tid til å se på det Caravaggio-maleriet», sa kompisen min henrykt etter å ha vært borte en times tid. Klokka var seks på ettermiddagen i Firenze, og jeg skjønte ikke hvor han hadde blitt av. Jeg gikk aleine rundt i Palazzo Pitto og var fornøyd med å være i eget hode, eller, jeg var ikke helt aleine – jeg gikk jo rundt med tusen andre amerikanere og kinesere. Men jeg hadde ikke noe behov for å synkronisere mitt museumstempo med hans.
Skal det knitre i hjernen min når jeg ser på fem hundre vakre renessansemalerier?
Kunstpress
