Jeg deler en fin tradisjon med en venn. Hvert år forsøker vi å møtes minst én gang for å spille skytespill sammen. Det er elektrisk stemning under dette ritualet. Ingen av oss har vært i militæret. Ingen av oss spiller skytespill ofte. Vi har ikke rørt så mye som et luftgevær i virkeligheten. Men i dette øyeblikket skjer det noe. Regnestykket er enkelt: To pasifister, ett mørkt rom og tonn med ironi, er lik blodtørstige drapsmenn.