Jeg har fortsatt varme kinominner fra Claude Sautets «Vinterhjerte» i 1993. Den var en oase av emosjonelt intelligent filmkunst med André Dussolier, Daniel Auteuil og Emmanuelle Béart i hovedrollene, og maken til intimt og taktilt (trekant)drama har jeg sjelden opplevet. Da jeg forleden så «Minner om Paris» ble jeg minnet på den opplevelsen. Igjen fikk jeg se en fransk film hvis håndtering av (fortrengte) følelser og fremstilling av relasjoner og interaksjoner – via et handlingsforløp man ikke umiddelbart ser hvor vil ende – fikk meg til å kjenne et dypt engasjement for mennesker som søker sinnsro, tilhørighet, trygghet.
Prisvinnende fransk film takler Paris-terroren i 2015.
Intim kinoopplevelse
