Da jeg skrev «Skjønnhetens økologi», skisse til «et fundament for en estetisk, økologisk kritikk» som Espen Stueland sjenerøst betegner boken som i sin anmeldelse i Klassekampen 15. april, var jeg sikker på at jeg ville bli angrepet for å knytte estetikken opp til etikken og med det til politikken, og for å stille spørsmål ved kunstens autonomi.