Kronikk

Våpeneksport som moralsk fortelling

Utenfor Nato er det langt fra selvsagt at våpen er veien til fred. Har Rødt latt seg friste av manikeismen?

SKYTTERGRAVEN: En ukrainsk soldat fyrer av en granatkaster mot russiske styrker ved frontlinjen nær Bakhmut i Donetsk-regionen. Foto: Libkos/apSKYTTERGRAVEN: En ukrainsk soldat fyrer av en granatkaster mot russiske styrker ved frontlinjen nær Bakhmut i Donetsk-regionen. Foto: Libkos/ap

På tampen av sitt besøk i Kina sist lørdag brukte Brasils president, Luiz Inázio Lula da Silva, anledningen til å be USA slutte med «å egge til krig og begynne å snakke om fred». Han gjentok behovet for fredssamtaler mellom Russland og Ukraina, og la til en mer generell oppfordring: «Men først og fremst er det nødvendig å overbevise landene som leverer våpen, og oppmuntrer krigen, om å stoppe». Oppfordringen kom ikke fordi han eller Brasil støtter Russlands aggresjon, tvert imot. Den kom fordi Lula – i likhet med en rekke andre statsledere i det globale sør – anser økende og tyngre våpenforsendelser, ikke minst fra USA og USAs allierte, i praksis bidrar til en eskalering av krigen som svekker muligheten for våpenhvile, forhandlinger og forsøk på diplomatiske løsninger.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Det er forskjell på formue: Mens likvide finans­formuer tryller frem kontanter over natten, tvinges eiere med bundet kapital til å selge til høyst­by­dende.

Hvorfor overser skatte­kom­mi­sjonen enkle avgifter som kan bidra til å regulere finans­sek­toren?

Meir presise tal om økonomiske ulikskapar vil styrkje det raudgrøne samar­beidet i neste valkamp.