DebattAlderisme

Grrrls over 60

GUERILLAER: Fra forestillingen «Grrrls over 60». FOTO: HANNA FAUSKEGUERILLAER: Fra forestillingen «Grrrls over 60». FOTO: HANNA FAUSKE

Klassekampen hadde en flott reportasje lørdag 1. april, «Kulturnyterne», skrevet av Ingrid Fadnes. I reportasjen nevner hun Panter Tanter Produksjoners forestilling «Grrrls over 60», der vi ønsket å slå hull på alderismen og holder frem alderen fra rundt 65–80 som en golden age . Vi spilte den for fulle hus på Rosendal Teater i to omganger og på Politisk Korrektfestivalen i Hamar … men fra andre festivaler og scener fikk vi knapp respons... Hvorfor??? Kanskje fordi det er ikke så lett å slå hull på alderismen for grrrls over 60 (her indikeres alder og kjønn) eller er kanskje scenekunstfeltet som sådan farget av denne -ismen? I en Fanzine vi ga ut i etterkant av forestillingene, skriver vi: Med «Grrrls over 60» vil Panter Tanter slå hull på alderisme-begrepet. Hva er alderisme? Wencke Mühleisen, tidligere performanceartist, forsker, feministisk forfatter og selv grrrl over 60, skriver at alderisme handler om våre holdninger til eldre og kan være diskriminerende praksiser. Det kan være å bruke stereotyper og negative forestillinger om eldre og aldring, aldersforakt og det kan handle om eldre som ikke har rom i arbeidslivet, eller samfunnet for øvrig. Alderisme kan knyttes opp mot andre undertrykkende ismer som rasisme, homofobi og kjønnsdiskriminering.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Klima

Intet paradoks, Braanen

I Klassekampens lederartikkel 23. september skriver politisk redaktør Bjørgulv Braanen at det er et paradoks at EU, som etterspør gass fra Norge som aldri før, viderefører sitt nei til ny olje og gass i Arktis. Det er bred enighet i norsk politikk at Norge skal levere den gassen EU etterspør i dagens situasjon. Spørsmålet om nye felt i Arktis er derimot et spørsmål om naturverdier og hva EU skal importere av energi flere tiår fram i tid. I en ny rapport viser vi i WWF at det først er i 2040 at det vil kunne komme noe særlig ny gass fra Arktis. Det forutsetter utbygging av et gassrør som per i dag ikke er, og tvilsomt vil bli, lønnsomt. Samtidig vil EU ha redusert sin gassetterspørsel betydelig. Det er derfor ikke et paradoks at EU kjøper norsk gass i dag, og at unionen sier nei takk til arktisk gass om 18 år, som er gjennomsnittstiden fra funn til produksjon i Arktis. Klassekampens politiske redaktør kan også merke seg at EUs import av gass fra norsk sokkel i Arktis er i snitt godt under 2 prosent fra 2021-25. Det er altså ikke en «god del» av EUs totale gassimport fra Norge, som Braanen hevder.

Litteratur

Luri-FAXen Fløgstad svarer ikke

Kjartan Fløgstads svar på vårt innlegg 23. september er langt, men påfallende taust om det vår kritikk faktisk gjaldt. Fløgstad hevder nå at han har fått «hundrevis» av tegninger fra Leonard Rickhard og Gunnar Torvund «i fleire omgangar». Berit Rickhard var selv til stede da hennes ektemann Leonard omkring 2012 ga Fløgstad en bunke på rundt 50 fax-tegninger – etter hennes kjennskap første og eneste gang dette skjedde. Viktigere er likevel det Fløgstad ikke nevner: Gjennom arbeidet med utgivelsen FAX fikk han tilgang til et langt større, innsamlet og systematisert materiale. «Ingen avtalar avgrensar bruken av mitt eige åndsverk», skriver Fløgstad. Hadde saken bare dreid seg om hans eget åndsverk, ville vi ikke hatt noen innvending. Spørsmålet er hvilken rett til videre bruk som følger av å få tilgang til et ikke-offentlig materiale gjennom et redaksjonelt oppdrag. Her ligger også sakens mer prinsipielle side: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kunnskap man får gjennom et slikt arbeid, og en ekstraktiv praksis der et materiale tas ut av sammenhengen som gjorde tilgangen mulig, mens denne sammenhengen selv forsvinner? Fløgstad fikk ikke bare tilgang til tegninger, men til en kontekst andre hadde brukt lang tid på å etablere: kunnskap om materialets omfang og struktur, redaksjonelt arbeid og opplysninger framkommet gjennom samtaler med de etterlatte. Når dette siden dukker opp i en annen publikasjon uten at proveniensen framgår, er «mitt eige åndsverk» et bemerkelsesverdig utilstrekkelig svar.

Aktiv dødshjelp

Plikten til å dø

Selv om Torunn Landrø feilaktig gjengir mitt poeng om dødshjelp som helsetjeneste 12. september, har hun trolig et poeng med at frykten for døden har en viktig funksjon i livet. Jeg tok derimot feil i mitt innlegg da jeg skrev at «det er selvsagt ingen som argumenterer for dødshjelp ut fra ressurshensyn». Den britiske filosofen Mary Warnock har argumentert for at vi har en plikt til å dø når vi er en for stor belastning for familien og samfunnet. Plikten til å dø bygger på et menneskesyn der vi bare har (positiv) verdi når vi produserer og bidrar. Det kan lede til et samfunn uten plass til svake og sårbare.