Lars Gule får nok en gang plass i Klassekampen (28. mars) til å angripe budskapet i boka «Ingen er uskyldig – antisemittisme på venstresiden». Han avslutter med å si at «Antisemittisme på venstresida er et viktig tema,» så da ser det ut til at vi i hvert fall enige om én ting. Men ingenting av det han sier tyder på at han egentlig mener dette, eller i det hele tatt skjønner problemet.
I debatten har Gule blant annet hevdet følgende.
- Han mener at mitt motiv for å skrive om antisionisme og antisemittisme på deler av venstresiden er å ta politiske motstandere. Jeg har tilknytning til Civita, altså er boka propaganda. Jeg kommer tilbake til dette straks. Det er en interessant påstand.
- Han mener jeg burde spurt ham om han er enig i min framstilling av hans synspunkter. Gule har produsert et enormt antall sider med tekst i norsk offentlighet og har fri tilgang til mediene. Jeg har lest ham nøye og vært i debatt med ham flere ganger. Det er en selvfølge at jeg kan bruke materialet i en debattbok. Men i tillegg har Gule selv sterke insentiver til å framstille historien om sitt arbeid for den palestinske terrorgruppen DFLP på en måte som frikjenner ham selv. Jeg har snakket med flere eksperter på palestinsk terror på 70-tallet, og jeg har fortsatt ikke truffet noen som synes Gules framstilling er troverdig.
- Han mener jeg burde ha valgt meg en utvetydig definisjon av antisemittisme. Hvis mitt mål var å sette merkelapper på personer og organisasjoner, kunne jeg selvsagt tviholdt på en definisjon som tjente dette formålet. Men antisemittisme er et begrep hvor det er heftig debatt om definisjoner. Uenigheter om definisjoner må alltid være del av den bredere diskusjonen om antisemittismen. Derfor bruker jeg flere sider i boka på å diskutere nyansene. Nyansene kommer jeg til å holde fast ved.
- Han mener jeg tar feil når jeg hevder at Sovjet var en kilde til antisionisme og antisemittisme på venstresiden i den vestlige verden. I boka bruker jeg plass på å forklare dette. Listen med relevante forfattere på temaet er lang. Jeg anbefaler Klassekampens lesere å se på Izabella Tabarovskys artikkel «Demonization Blueprints: Soviet Antizionism in Contemporary Left-Wing Discourse», som er åpent tilgjengelig på nettet. Arbeidene til Robert S. Wistrich, William Korey, Jeffrey Herf og David Hirsh er også viktige hvis man vil gå i dybden.
Tilbake til påstanden om at det er mine politiske motiver som er bakgrunnen for boka. Jeg tilhører et forskningsmiljø som primært jobber med det ytre høyre. Jeg har for eksempel over flere år (sammen med en kollega) drevet et stort internasjonalt forskningsprosjekt om globale trender i diskriminering av muslimer fra ytre høyre. Mine motiver er aldri blitt trukket i tvil når jeg har skrevet eller uttalt meg om dette.
Når man uttaler seg om ytre høyre, er det nemlig en selvfølge for alle at man kun har gode hensikter. Når man uttaler seg kritisk om ytre venstre, møter derimot man sinte, men velformulerte reaksjoner. Årsaken er at toneangivende personer på ytre venstre selv er intellektuelle og besitter maktposisjoner i samfunnet. En interessant side ved debatten om boka mi så langt er derfor at den viser en asymmetri i norsk offentlighet i hvordan vi snakker om det ytre høyre og det ytre venstre.
For å illustrere asymmetrien kan vi sammenlikne Lars Gule med Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS). De er intellektuelle i hver sin ende av det politiske rommet. Begge har plukket seg ut en menneskegruppe og et verdensbilde som de mener er nøkkelen til å forstå mye som er galt i verden. Gule har valgt seg sionismen, Storhaug har islam. Det er en klar parallell i hvordan de begge har delt henholdsvis jøder og muslimer inn i gode og dårlige eksemplarer. Gule deler jødene inn i de onde sionistene og de snille antisionistene. Her bygger han på en bred kommunistisk tradisjon, slik jeg beskriver i boka. Storhaug deler inn muslimer i gode «Mekka-muslimer» og dårlige «Medina-muslimer». Gules oppdeling i gode og dårlige jøder er like stort tøv fra et vitenskapelig ståsted som Storhaugs oppdeling av muslimer. Det er usedvanlig arrogant og virkelighetsfjernt når Gule mener han har rett til å fortelle jøder hvordan det er riktig føle seg som jøde.
Både Gule og Storhaug har demonstrert en total blokkering av synspunkter og informasjon som kan nyansere eget ståsted. Deres forståelse av henholdsvis jødedommen og islam er primært konstruert for politiske formål. Begge representerer en organisasjon som uttrykker grove fordommer: Gule har BDS, Storhaug HRS. (BDS er organisasjonen Boycott, Divestment, Sanctions. Den er erklært å være antisemittisk i flere land, blant annet i en tverrpolitisk uttalelse i det tyske parlamentet, Forbundsdagen.)
Norsk offentlighet behandler imidlertid Gule og Storhaug helt forskjellig. Gule brukes som ekspertkommentator i spørsmål om ekstremisme, og han har i mange år undervist studenter. Hege Storhaug kunne aldri fått en lignende status i medier eller i det sivile samfunn i Norge. De radikale synspunktene til Gule oppfattes som nøytrale og uavhengige nok til å gi ham en slik plass. Det er et resultat av at det ytre venstre har hatt en viss suksess med å gjøre sine synspunkter til mainstream i spørsmål om Israel og Palestina. Jeg tror asymmetrien jeg har pekt på er viktig for å forstå Israels og Palestinas plass i norsk offentlighet og i norsk forestillingsverden.
Gule fortsetter å fremme de samme synspunktene som han har gjort i snart 50 år om at sionisme er en ond og rasistisk ideologi og at Israel ikke bør eksistere som stat.
Realiteten er at sionismen kommer i mange varianter. Slik er det med alle nasjonalismer. Gule og resten av det ytre venstre i Norge har imidlertid i mange tiår insistert på at akkurat jøders nasjonalfølelse er helt annerledes enn andre folks nasjonalfølelse fordi den er uvitenskapelig og rasistisk i sin essens. Man lener seg gjerne på sitater fra Stalin og Lenin for å «bevise» dette, slik for eksempel Peder Martin Lysestøl har gjort. Dette utdypes i boka mi.
Det får være nok avsporinger nå. Jeg foreslår at venstresiden forsøker å fatte hva dette virkelig handler om, som for eksempel at veldig mange norske jøder skjuler sin jødiske identitet. Det er grunner til at de føler de må det. Og grunnene finnes absolutt ikke bare på ytre høyre.