Kylian Mbappe og Leo Messi hetses på det groveste på Stade Velodrome. Du trenger ikke være flytende i fransk for å skjønne det.
Det snør i Marseille, men på tribunene kan det knapt bli heitere. Det er søndag kveld og Frankrikes største hatoppgjør, «Le Classique», utspiller seg nede på det grønne gresset. Gjestene, Paris Saint-Germain, eller «Qatar Saint-Germain», som de kalles her, er på mange måter alt Olympique Marseilles egne ønsker at deres klubb ikke skal være. En sjelløs pengeklubb med falske medgangssupportere eller enda verre, «en fascistisk sjel».
De selverklærte opprørerne ved Middelhavet, med unge menn fra fattige forsteder i front, har inntatt tribunene. Nå skal de prøve å skremme PSGs overbetalte superstjerner med et tribunetrøkk du ikke finner så mange andre steder i Europa.
I Marseille, Frankrikes nest største by, er både klubbens og byens identitet skrudd sammen av forakt for autoritetene oppe i hovedstaden. Og i få andre europeiske byer betyr fotballen like mye som her. Kaoset denne kvelden bekrefter klisjeer som at dette er «mer enn fotball».
Noe helt spesielt
Dagen i forveien: Hovedkvarteret til Olympique Marseilles største ultras-gruppe, South Winners, ligger i området som ofte beskrives som «Europas fattigste nabolag». Et graffiti-stempel på en av veggene melder at «deres hat er vår stolthet».
Vi kommer inn i en trappeoppgang prydet med OM-logoen og Che Guevara-trykk om hverandre. På toppen av trappa åpenbarer det seg en stor sal, med tv-er, bordtennisbord og mer OM-graffiti på veggene. Fra slitne sofaer sender unge gutter oss vaktsomme blikk. Stemningen tiner kjapt når en av gutta hører vi kommer fra Norge. Han synger «Haaland, Haaland» og snakker om hvor god Martin Ødegård har blitt i Arsenal.
Vi tas imot av Hamza Baggour. Han er en 27 år gammel tynn fyr med caps, hestehale og bukkeskjegg og rød joggedrakt. Han er såkalt «capo» i South Winners og en av gruppas to øverste ledere. Til sammen har gruppa rundt 7500 medlemmer. Baggour viser oss inn på et bakrom og trekker fram noen stoler. Rundt oss sitter broren og kompisene hans. De følger halvt med på samtalen mens de scroller gjennom feedene på telefonene sine. Baggour forteller at en av gutta har foreldre fra Israel og Sverige. En annen vi treffer, har foreldre fra Algerie og Tyskland. Her har vi alle mulige blandinger, sier de.
Marseille har i århundrer vært destinasjon for folk fra Frankrikes gamle kolonier, ikke minst Algerie og Tunisia. South Winners har dype røtter i byens innvandrer-arbeiderklasse og er den av Olympique Marseilles ultras-grupper som best gjenspeiler byens mangfold.
– De siste ti årene har jeg vært på mange stadioner i Frankrike og i Europa. Veldig få er som her Marseille. Her er det alle mulige blandinger og sosiale kategorier. Vi har noe helt spesielt, sier Baggour.
«Ingen bryr seg om oss»
Når han ikke leder massene på Stade Velodrome – der Norge slo Brasil 2–1 i VM i 1998 – jobber Hamza som reinholder for kommunen. Han organiserer også sosialt hjelpearbeid i områder som ble rammet knallhardt av pandemien og der behovene fortsatt er enorme i møte med prisøkning og krigen i Ukraina.
– Man hører alltid mye om unge i Marseille som er involvert i narkotikatrafikk og alt det der. De samme ungdommene gjorde masse for å hjelpe folk under pandemien. Solidariteten forente oss, sier han.
Marseille er beryktet for å være et europeisk knutepunkt for narkotikatrafikk og gjengkriminalitet. Men her finnes så mye mer, ikke minst solidaritet og kamp for sosial rettferdighet, sier de.
Mens han røyker, viser Baggour oss bilder og videoer på telefonen av hjelpearbeidet de selv lanserte under pandemien. Gjennom deler av pandemien leverte de ut 4200 måltider i måneden. De fikk blant annet hjelp fra klubben, supportergruppa og en tidligere OM-spiller som i dag spiller i en klubb i et annet land. Baggour sier at dette «er ikke bare en fotballgruppe, men en organisasjon for sosial samhandling og fellesskap». Nylig fikk de tilgang på lokaler som de skal fortsette arbeidet fra.
– Hvorfor er det sånn i Frankrike at fotballsupportere må trå til for å sikre folk mat?
– Du har rett – om regjeringen hadde gjort jobben sin, kunne vi bare vært supportere som gikk på stadion. Men sånn er det ikke.
Marseille er grovt sett delt i to, mellom et rikt sør, nære sentrum og havna, og et fattig nord, der en fattig arbeiderklasse forsøker å få livet til å gå rundt.
– Men pandemien avslørte for alvor at fattigdommen er overalt, sier Baggour.
Gjengen her kommer selv fra et fattig område i sør, La Soude og La Cayolle. Området var kjent som Marseilles siste slumområde. Men selv om husene i dag er bedre, er de økonomiske forholdene fortsatt elendige. Mange livnærer seg i den svarte økonomien.
– Vi bor i områder langt fra politisk makt. Så ingen bryr seg om oss.
«Marseille er ikke Frankrike»
Hele denne avmaktsfølelsen forsterker lidenskapen for Olympique Marseille. Lite er like viktig som klubben, noe som fikk store konsekvenser en januardag i 2021. Da, midt under pandemien, stormet flere hundre ultras klubbens treningsanlegg. Det endte i vold og hærverk. En av dem som ble dømt for å ha organisert angrepet, var Hamza Baggour.
Marseilles amerikanske eier, milliardæren Frank McCourt, sammenliknet angrepet på treningsanlegget med stormingen av Kongressen i sitt eget USA. Baggour fnyser av en sånn sammenligning. Han nekter for å ha organisert noe angrep og hevder tvert imot at alt hadde gått mye mer til helvete enn det gjorde «hvis jeg ikke hadde vært der».
Bakgrunnen var ikke bare klubbens svake resultater. Stormingen var også del av et kulturelt og politisk oppgjør mellom supportere og en klubbledelse som hadde uttalt at klubben i mindre grad burde ansette folk fra Marseille eller andre som selv var fans. Ønsket om mindre lidenskap i drifta kom fra den Harvard-utdanna Paris-mannen Jaques-Henri Eyraud, som hadde blitt ansatt som klubbdirektør i 2016. I byen ble det hengt opp bannere der det sto «Parisere, kom dere ut herfra». Og litt seinere var det Eyraud som måtte ta pariserhatten sin og gå.
– Det er litt tabu å si dette i dag, men Marseille er ikke Frankrike. Marseille er som et eget land. Vi har alltid blitt sett på som en opprørsby, og vi ønsker å beholde det symbolet, sier Baggour.
Tror på seier
Mye sinne er rettet mot myndighetene, enten det er politiet eller regjeringen i Paris. Og selv om gutta her bare er i 20-årene, får navnet Nicolas Sarkozy det til å lyne i øynene deres. Som innenriksminister innførte Sarkozy, som seinere ble president, blant annet lover som innskrenket fotballsupporteres mulighet til å se bortekamper. Restriksjonene gjelder fortsatt. Sarkozys harde hånd bidro også til å nøre opp under sinne og opptøyer i fattige og innvandrerdominerte forsteder på midten av 2000-tallet. Opptøyene er del av den franske høyresidas fortelling om et land som går til helvete på grunn på islam, innvandrere og flyktninger.
Den fortellingen har også blitt båret fram av fotballtilhengere, blant annet i Paris. Der var PSG sine tribuner på Parc des Princes i mange år preget av høyreekstremistiske ultras-grupper. De har fått langt vanskeligere kår etter at PSG i 2011 ble kjøpt av Qatar. Hovedstadsklubben har også mange fans i Paris sine «banlieus», eller forsteder. Men gjengen i Marseille mener fortsatt det går an å beskrive OM mot PSG som et slags ideologisk oppgjør.
– Vår sjel vil alltid være antifascistisk og antirasistisk. Mens sjela til Paris alltid vil tilhøre ytre høyre, sier Baggour.
– Hvordan tror du kampen ender?
– Vi vinner 1–0.
Noen uker i forveien slo Marseille ut PSG av den franske cupen, så nå oppleves alt som mulig. Det finnes til og med et lite håp om at Marseille kan vinne sin første ligatittel siden 2010 – og dermed hindre PSG i å vinne sitt niende ligamesterskap siden 2011.
Kvinnekamp
Det er kampdag. Seks timer før kampstart treffer vi Baggour utafor Stade Velodrome. Han slipper oss inn på sørsida av stadion, sammen med hundrevis av South Winners. Nå skal de plassere ut tusenvis blå og hvite flagg. Det er siste hånd på et nøye planlagt verk. South Winners har brukt to uker på å lage den såkalte tifoen til dagens kamp. De har brukt hundrevis av frivillige timer på verket.
Mellom alle de unge gutta oppe på tribunene går det også noen jenter. Osteopati-studenten Christine (21), iført Napapiri-jakke med det norske flagget på magen, forteller at fellesskapet her er inkluderende.
– Dette er som en familie. Stemningen her er utrolig. Jeg elsker dette.
– Hvordan er det å være kvinne i et miljø dominert av menn?
– Det er ikke noe problem, vi er også ganske mange jenter.
Hun forteller at hun pleier å være med å lage tifoen. Hun og noen venninner jobber nå med en tifo som skal hylle klubbens kvinner. To uker etter at Klassekampen er i Marseille, dekker et gigantisk banner av ei dame som strekker ut et OM-skjerf, store deler av kortsida før en kamp mot Strasbourg.
Vil overskride grenser
Vi treffer også Jules Sitruk (24), som er del av South Winners indre kjerne. Han forteller at han har startet organisasjonen Protis Club, der målet er å samle Marseille-studenter fra ulike områder med mål om å overkomme «psykologiske og sosiale grenser mellom oss».
– Vi gjør det via fotballen og South Winners, fordi dette er noe som virkelig forener folk uansett hvor de kommer fra, sier han.
Nylig traff han, som del av dette prosjektet, Frankrikes statsminister Élisabeth Borne. Hun er om dagen mest kjent for å drive gjennom president Emmanuel Macrons upopulære pensjonsreform. Pensjonsplanen har utløst enorme demonstrasjoner og omfattende streikeaksjoner over hele Frankrike, ikke minst her i Marseille.
Men de unge folkene vi snakker med her på tribunen, sier de ikke er så opptatt av alt dette. Trolig kommer jo Frankrikes ledere til å endre systemet en haug av ganger til før man selv skal pensjonere seg, er det en som sier.
Trommefest
Det er fortsatt to timer til kampstart, men tribunene fylles allerede opp. Det blir trangere og trangere. Det veives med Palestina-flagg og Algerie-flagg, og fra South Winners eget lydanlegg, som styres av Hamza Baggour, setter en slags houseversjon av maliske Salif Keitas «Madan» folkemengden i bevegelse.
Innimellom roper en av de andre «capoene» ordre til folkemengden. «Ingen jævla telefoner», skriker han i mikrofonen. Jo da, folk kan gjerne rulle noen jointer, «men ingen jævla telefoner». Her skal kreftene brukes på å lage stemning, ikke på å dokumentere den.
Trommene drønner hull i tinnitus. Folk legger armene over sidemannens skuldre og synger at den som ikke hopper, nei, den er ikke fra Marseille. Her er det bare å hoppe litt, mens man kjenner seg som den edru fyren på en fest man ikke helt vet om man er invitert til.
Spillerne varmer opp nede på gresset. En mann stiller seg opp på rekkverket og skuer utover mengden med tilfreds selvtillit. Det er Rachid Zeroual, South Winners øverste leder. Han ble, som Hamza Baggour, også dømt for angrepet på treningsanlegget. Nå roper han noen sikkerhetsanmodninger, før han lar de yngre gutta ta seg av den videre opphaussingen.
Det er bare minutter til kampstart, og tifoen, kunstverket South Winners har jobbet med i ukevis, heises mot stadiontaket. Det viser en rekke av Marseilles mest kjente bygninger, med kirkespir og kupler og det hele. Volumet når nye høyder.
Opprøret lever
Kampen sparkes i gang mens lette snøflak faller over stadion. Etter et par Marseille-halvsjanser blir det klart at Kylian Mbappe ikke har tenkt å la seg stoppe. Marseilles faste midtstoppere mangler, Eric Bailley er på etterskudd, og på lekende lett vis fikser Mbappe og Messi 1–0 og 2–0.
I pausen koker det likevel fortsatt. Marseille-gutter smeller av pyro og kinaputter nede i gangene under tribunene. Kanskje kan Alexis Sánchez og de andre Marseille-spillerne oppildnes til et sensasjonelt comeback?
Nei da, PSG er sterkest igjen. Mbappe fikser 3-0, snøværet har blitt til regn, og optimismen i Marseille har fått seg en knekk.
Men når kampen blåses av, lever opprøret videre. Titusenvis av South Winners og medlemmer av andre ultras-grupper fyller fortsatt kortsidene. De hyller sine egne og hetser Paris, før de tyter ut av stadion og inn på metroer som tar dem tilbake til hverdagen og fattige forsteder.