Opprør, flammer og fellesskap

Allerede i 2005 kom Aaron Glantz med boka «How America Lost Iraq» (Tarcher/Penguin). USAs andre invasjon og okkupasjon av landet mellom de livgivende elvene Eufrat og Tigris var da drøyt to år gammel. Natos nye «utenfor område»-doktrine uten FN-vedtak og første ekspansjon østover, vedtatt på toppmøtet i Washington i april 1999, var knappe fire år. Doktrinen var allerede utprøvd med bombingen av Jugoslavia som startet én måned før toppmøtet, og var under full utvikling i Afghanistan som ble invadert 7. oktober 2001.

Invasjonen i det første islamske emiratet Afghanistan var en direkte følge av flyterrorangrepene på tvillingtårnene i New York og Pentagon i Washington 11. september 2001 fordi Taliban hadde huset al-Qa’ida som i flere år hadde angrepet amerikanske mål.

Invasjonen hadde i mindre grad med den planlagte gassrørledningen til det amerikanske selskapet Unocal, fra Turkmenistan gjennom Afghanistan til Pakistan og India, å gjøre enn det venstresida la vekt på den gangen. Ingen amerikansk president kunne forholde seg passiv til det sjokkerende angrepet og overleve politisk. Krigen i Afghanistan var en omvei for andre mål som omfattet Vest-Asia (Midtøsten).

Okkupasjonen av Irak inngikk i en større sammenheng: Project a New American Century (PNAC) og Greater Middle East Initiative, de utenriks- og sikkerhetspolitiske visjonene til kretsen av nykonservative ( «neocons» ), i dette tilfelle republikanere, rundt president George W. Bush.

De ble pakket inn i parolen om «krigen mot internasjonal terrorisme» og løgnen om at Iraks diktator Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, skaffet seg «yellowcake» (råuran) fra Niger og trente al-Qa’ida utenfor Bagdad. Løgnene ble presentert i et audiovisuelt show som USAs utenriksminister general Colin Powell la fram i FNs sikkerhetsråd. Det angret han på til sin død 18. oktober 2021.

«USAs krig i Irak førte til et nytt Vest-Asia»

USA skulle bruke sin totale militærmakt og sitt ekspanderende «globale Nato» til å utvide og forsterke USAs hegemoniske verdensorden. Forsvarsminister Donald Rumsfeld som skjelte ut Tyskland og Frankrike og andre Nato-land som ikke ville delta i invasjonen for «det gamle Europa», ville utvide invasjonen til å feie over Assad-regimet i Syria når USA og allierte allerede var på marsj. Rumsfeld fikk bastant nei fra generalene og andre neocons , og gamle planer for USAs erklærte «røverstat» Syria ble værende i skuffen i Pentagon.

Iraks store oljereserver skulle betale for okkupasjonen i den første ekstrem-markedsliberalistiske krigen, slik Naomi Klein omtaler den i sin «Sjokkdoktrinen. Katastrofekapitalismens frammarsj». Kontrollen over olja skulle fordeles mellom de amerikanske storselskapene for å ramme USAs største regionale fiende, Iran, og sprenge oljekartellet Opec.

Rivingen av Saddam Hussein-statuen på Firdos-plassen i Bagdad var like regissert som Powells show i Sikkerhetsrådet, bortsett fra at statuen gikk i bakken og at Saddam Hussein Abd al-Majid at-Tikriti omsider ble hengt 30. desember 2006. Irak hadde eksplodert i et inferno av den reelle kampen mot okkupasjonen og sekterisk vold som ble fyrt opp av amerikanske våpenleveranser til utvalget grupper. Reuters oppsummerer: «Saddam Hussein falt. Så gikk volden i Irak i spinn.» Det ble utspringet til al-Qa’ida-allierte Islamsk stat Irak (ISI), siden ISIS i nabolandet Syria.

Allerede 1. mai 2003 sto president Bush på dekk på hangarskipet «USS Abraham Lincoln» og erklærte «oppdraget fullført». Han tok grundig feil – og «feilen» har forplantet seg fram til i dag, med den regionaliserte borgerkrigen i Syria som blodig mellomspill mot det underliggende målet, Iran. Et viktig tegn på at USAs Pax Americana for Vest-Asia har krakelert, er hvor fritt tidligere nære allierte i Midtøsten forfølger egne interesser, ofte i motstrid til Washington, ofte i motstrid til hverandre, og til drønnene fra den kaotiske retretten fra Kabul i august 2021. Det utspiller seg i Golfen, Tyrkia og Syria i disse dager, med Kina og Russland som nye aktører.

USA- og Nato-alliansen i Ukraina består av 37 land av de 141 landene i FNs hovedforsamling som nylig stemte mot Russlands krig og krevde vilkårsløs tilbaketrekking. Ingen av de 37 tilhører «det globale sør», heller ikke i Midtøsten (bortsett fra Marokko).

20. mars nøster vi trådene tilbake til Irak. Landet mellom de nær uttørkede elvene er fortsatt i ruiner.

Kylian Mbappe og Leo Messi hetses på det groveste på Stade Velodrome. Du trenger ikke være flytende i fransk for å skjønne det.

Det snør i Marseille, men på tribunene kan det knapt bli heitere. Det er søndag kveld og Frankrikes største hatoppgjør, «Le Classique», utspiller seg nede på det grønne gresset. Gjestene, Paris Saint-Germain, eller «Qatar Saint-Germain», som de kalles her, er på mange måter alt Olympique Marseilles egne ønsker at deres klubb ikke skal være. En sjelløs pengeklubb med falske medgangssupportere eller enda verre, «en fascistisk sjel».

De selverklærte opprørerne ved Middelhavet, med unge menn fra fattige forsteder i front, har inntatt tribunene. Nå skal de prøve å skremme PSGs overbetalte superstjerner med et tribunetrøkk du ikke finner så mange andre steder i Europa.

I Marseille, Frankrikes nest største by, er både klubbens og byens identitet skrudd sammen av forakt for autoritetene oppe i hovedstaden. Og i få andre europeiske byer betyr fotballen like mye som her. Kaoset denne kvelden bekrefter klisjeer som at dette er «mer enn fotball».

Noe helt spesielt

Dagen i forveien: Hovedkvarteret til Olympique Marseilles største ultras-gruppe, South Winners, ligger i området som ofte beskrives som «Europas fattigste nabolag». Et graffiti-stempel på en av veggene melder at «deres hat er vår stolthet».

Vi kommer inn i en trappeoppgang prydet med OM-logoen og Che Guevara-trykk om hverandre. På toppen av trappa åpenbarer det seg en stor sal, med tv-er, bordtennisbord og mer OM-graffiti på veggene. Fra slitne sofaer sender unge gutter oss vaktsomme blikk. Stemningen tiner kjapt når en av gutta hører vi kommer fra Norge. Han synger «Haaland, Haaland» og snakker om hvor god Martin Ødegård har blitt i Arsenal.

Vi tas imot av Hamza Baggour. Han er en 27 år gammel tynn fyr med caps, hestehale og bukkeskjegg og rød joggedrakt. Han er såkalt «capo» i South Winners og en av gruppas to øverste ledere. Til sammen har gruppa rundt 7500 medlemmer. Baggour viser oss inn på et bakrom og trekker fram noen stoler. Rundt oss sitter broren og kompisene hans. De følger halvt med på samtalen mens de scroller gjennom feedene på telefonene sine. Baggour forteller at en av gutta har foreldre fra Israel og Sverige. En annen vi treffer, har foreldre fra Algerie og Tyskland. Her har vi alle mulige blandinger, sier de.

Marseille har i århundrer vært destinasjon for folk fra Frankrikes gamle kolonier, ikke minst Algerie og Tunisia. South Winners har dype røtter i byens innvandrer-arbeiderklasse og er den av Olympique Marseilles ultras-grupper som best gjenspeiler byens mangfold.

– De siste ti årene har jeg vært på mange stadioner i Frankrike og i Europa. Veldig få er som her Marseille. Her er det alle mulige blandinger og sosiale kategorier. Vi har noe helt spesielt, sier Baggour.

«Ingen bryr seg om oss»

Når han ikke leder massene på Stade Velodrome – der Norge slo Brasil 2–1 i VM i 1998 – jobber Hamza som reinholder for kommunen. Han organiserer også sosialt hjelpearbeid i områder som ble rammet knallhardt av pandemien og der behovene fortsatt er enorme i møte med prisøkning og krigen i Ukraina.

– Man hører alltid mye om unge i Marseille som er involvert i narkotikatrafikk og alt det der. De samme ungdommene gjorde masse for å hjelpe folk under pandemien. Solidariteten forente oss, sier han.

Marseille er beryktet for å være et europeisk knutepunkt for narkotikatrafikk og gjengkriminalitet. Men her finnes så mye mer, ikke minst solidaritet og kamp for sosial rettferdighet, sier de.

Mens han røyker, viser Baggour oss bilder og videoer på telefonen av hjelpearbeidet de selv lanserte under pandemien. Gjennom deler av pandemien leverte de ut 4200 måltider i måneden. De fikk blant annet hjelp fra klubben, supportergruppa og en tidligere OM-spiller som i dag spiller i en klubb i et annet land. Baggour sier at dette «er ikke bare en fotballgruppe, men en organisasjon for sosial samhandling og fellesskap». Nylig fikk de tilgang på lokaler som de skal fortsette arbeidet fra.

CAPO: Hamza Baggour (bak til venstre) og Rachid Zeroual (foran) leder ultras-gruppa South Winners i Marseille.

– Hvorfor er det sånn i Frankrike at fotballsupportere må trå til for å sikre folk mat?

– Du har rett – om regjeringen hadde gjort jobben sin, kunne vi bare vært supportere som gikk på stadion. Men sånn er det ikke.

Marseille er grovt sett delt i to, mellom et rikt sør, nære sentrum og havna, og et fattig nord, der en fattig arbeiderklasse forsøker å få livet til å gå rundt.

– Men pandemien avslørte for alvor at fattigdommen er overalt, sier Baggour.

Gjengen her kommer selv fra et fattig område i sør, La Soude og La Cayolle. Området var kjent som Marseilles siste slumområde. Men selv om husene i dag er bedre, er de økonomiske forholdene fortsatt elendige. Mange livnærer seg i den svarte økonomien.

– Vi bor i områder langt fra politisk makt. Så ingen bryr seg om oss.

«Marseille er ikke Frankrike»

Hele denne avmaktsfølelsen forsterker lidenskapen for Olympique Marseille. Lite er like viktig som klubben, noe som fikk store konsekvenser en januardag i 2021. Da, midt under pandemien, stormet flere hundre ultras klubbens treningsanlegg. Det endte i vold og hærverk. En av dem som ble dømt for å ha organisert angrepet, var Hamza Baggour.

Marseilles amerikanske eier, milliardæren Frank McCourt, sammenliknet angrepet på treningsanlegget med stormingen av Kongressen i sitt eget USA. Baggour fnyser av en sånn sammenligning. Han nekter for å ha organisert noe angrep og hevder tvert imot at alt hadde gått mye mer til helvete enn det gjorde «hvis jeg ikke hadde vært der».

BYBILDE: Hundrevis av frivillige Olympique Marseille-ultras brukte to uker på å lage denne «tifoen» til kampen mot PSG.

Bakgrunnen var ikke bare klubbens svake resultater. Stormingen var også del av et kulturelt og politisk oppgjør mellom supportere og en klubbledelse som hadde uttalt at klubben i mindre grad burde ansette folk fra Marseille eller andre som selv var fans. Ønsket om mindre lidenskap i drifta kom fra den Harvard-utdanna Paris-mannen Jaques-Henri Eyraud, som hadde blitt ansatt som klubbdirektør i 2016. I byen ble det hengt opp bannere der det sto «Parisere, kom dere ut herfra». Og litt seinere var det Eyraud som måtte ta pariserhatten sin og gå.

– Det er litt tabu å si dette i dag, men Marseille er ikke Frankrike. Marseille er som et eget land. Vi har alltid blitt sett på som en opprørsby, og vi ønsker å beholde det symbolet, sier Baggour.

Tror på seier

Mye sinne er rettet mot myndighetene, enten det er politiet eller regjeringen i Paris. Og selv om gutta her bare er i 20-årene, får navnet Nicolas Sarkozy det til å lyne i øynene deres. Som innenriksminister innførte Sarkozy, som seinere ble president, blant annet lover som innskrenket fotballsupporteres mulighet til å se bortekamper. Restriksjonene gjelder fortsatt. Sarkozys harde hånd bidro også til å nøre opp under sinne og opptøyer i fattige og innvandrerdominerte forsteder på midten av 2000-tallet. Opptøyene er del av den franske høyresidas fortelling om et land som går til helvete på grunn på islam, innvandrere og flyktninger.

Den fortellingen har også blitt båret fram av fotballtilhengere, blant annet i Paris. Der var PSG sine tribuner på Parc des Princes i mange år preget av høyreekstremistiske ultras-grupper. De har fått langt vanskeligere kår etter at PSG i 2011 ble kjøpt av Qatar. Hovedstadsklubben har også mange fans i Paris sine «banlieus», eller forsteder. Men gjengen i Marseille mener fortsatt det går an å beskrive OM mot PSG som et slags ideologisk oppgjør.

TRIBUNETRØKK: South Winners er Olympique Marseille sin største ultras-gruppe, med over 7500 medlemmer.

– Vår sjel vil alltid være antifascistisk og antirasistisk. Mens sjela til Paris alltid vil tilhøre ytre høyre, sier Baggour.

– Hvordan tror du kampen ender?

– Vi vinner 1–0.

Noen uker i forveien slo Marseille ut PSG av den franske cupen, så nå oppleves alt som mulig. Det finnes til og med et lite håp om at Marseille kan vinne sin første ligatittel siden 2010 – og dermed hindre PSG i å vinne sitt niende ligamesterskap siden 2011.

Kvinnekamp

Det er kampdag. Seks timer før kampstart treffer vi Baggour utafor Stade Velodrome. Han slipper oss inn på sørsida av stadion, sammen med hundrevis av South Winners. Nå skal de plassere ut tusenvis blå og hvite flagg. Det er siste hånd på et nøye planlagt verk. South Winners har brukt to uker på å lage den såkalte tifoen til dagens kamp. De har brukt hundrevis av frivillige timer på verket.

Mellom alle de unge gutta oppe på tribunene går det også noen jenter. Osteopati-studenten Christine (21), iført Napapiri-jakke med det norske flagget på magen, forteller at fellesskapet her er inkluderende.

STILLE FØR STORMEN: I «Europas fattigste bydel» ligger hovedkontoret til ultras-gruppa South Winners.

– Dette er som en familie. Stemningen her er utrolig. Jeg elsker dette.

– Hvordan er det å være kvinne i et miljø dominert av menn?

– Det er ikke noe problem, vi er også ganske mange jenter.

Hun forteller at hun pleier å være med å lage tifoen. Hun og noen venninner jobber nå med en tifo som skal hylle klubbens kvinner. To uker etter at Klassekampen er i Marseille, dekker et gigantisk banner av ei dame som strekker ut et OM-skjerf, store deler av kortsida før en kamp mot Strasbourg.

Vil overskride grenser

Vi treffer også Jules Sitruk (24), som er del av South Winners indre kjerne. Han forteller at han har startet organisasjonen Protis Club, der målet er å samle Marseille-studenter fra ulike områder med mål om å overkomme «psykologiske og sosiale grenser mellom oss».

– Vi gjør det via fotballen og South Winners, fordi dette er noe som virkelig forener folk uansett hvor de kommer fra, sier han.

«Vår sjel vil alltid være anti-fascistisk og anti-rasistisk. Mens sjela til Paris alltid vil tilhøre ytre høyre. Om regjeringen hadde gjort jobben sin, kunne vi bare vært supportere som gikk på stadion. Men sånn er det ikke.Hamza Baggour»
— Hamza Baggour

Nylig traff han, som del av dette prosjektet, Frankrikes statsminister Élisabeth Borne. Hun er om dagen mest kjent for å drive gjennom president Emmanuel Macrons upopulære pensjonsreform. Pensjonsplanen har utløst enorme demonstrasjoner og omfattende streikeaksjoner over hele Frankrike, ikke minst her i Marseille.

Men de unge folkene vi snakker med her på tribunen, sier de ikke er så opptatt av alt dette. Trolig kommer jo Frankrikes ledere til å endre systemet en haug av ganger til før man selv skal pensjonere seg, er det en som sier.

Trommefest

Det er fortsatt to timer til kampstart, men tribunene fylles allerede opp. Det blir trangere og trangere. Det veives med Palestina-flagg og Algerie-flagg, og fra South Winners eget lydanlegg, som styres av Hamza Baggour, setter en slags houseversjon av maliske Salif Keitas «Madan» folkemengden i bevegelse.

Innimellom roper en av de andre «capoene» ordre til folkemengden. «Ingen jævla telefoner», skriker han i mikrofonen. Jo da, folk kan gjerne rulle noen jointer, «men ingen jævla telefoner». Her skal kreftene brukes på å lage stemning, ikke på å dokumentere den.

Trommene drønner hull i tinnitus. Folk legger armene over sidemannens skuldre og synger at den som ikke hopper, nei, den er ikke fra Marseille. Her er det bare å hoppe litt, mens man kjenner seg som den edru fyren på en fest man ikke helt vet om man er invitert til.

Spillerne varmer opp nede på gresset. En mann stiller seg opp på rekkverket og skuer utover mengden med tilfreds selvtillit. Det er Rachid Zeroual, South Winners øverste leder. Han ble, som Hamza Baggour, også dømt for angrepet på treningsanlegget. Nå roper han noen sikkerhetsanmodninger, før han lar de yngre gutta ta seg av den videre opphaussingen.

Det er bare minutter til kampstart, og tifoen, kunstverket South Winners har jobbet med i ukevis, heises mot stadiontaket. Det viser en rekke av Marseilles mest kjente bygninger, med kirkespir og kupler og det hele. Volumet når nye høyder.

Opprøret lever

Kampen sparkes i gang mens lette snøflak faller over stadion. Etter et par Marseille-halvsjanser blir det klart at Kylian Mbappe ikke har tenkt å la seg stoppe. Marseilles faste midtstoppere mangler, Eric Bailley er på etterskudd, og på lekende lett vis fikser Mbappe og Messi 1–0 og 2–0.

I pausen koker det likevel fortsatt. Marseille-gutter smeller av pyro og kinaputter nede i gangene under tribunene. Kanskje kan Alexis Sánchez og de andre Marseille-spillerne oppildnes til et sensasjonelt comeback?

Nei da, PSG er sterkest igjen. Mbappe fikser 3-0, snøværet har blitt til regn, og optimismen i Marseille har fått seg en knekk.

Men når kampen blåses av, lever opprøret videre. Titusenvis av South Winners og medlemmer av andre ultras-grupper fyller fortsatt kortsidene. De hyller sine egne og hetser Paris, før de tyter ut av stadion og inn på metroer som tar dem tilbake til hverdagen og fattige forsteder.

I tidlig etterkrigstid ble dioderør gradvis erstattet med transistorer i den gryende elektroniske industrien. I slutten av 1950-årene ble transistorene og andre komponenter inngravert i brikker laget av mineraler med halvlederegenskaper og forbundet med linjer av ledende materiale. Silisium ble etter hvert det foretrukne materialet til brikkene. Den nye industrien ble i stor grad lokalisert i det sørlige området ved San Francisco-bukta. Silisiumbrikkene ga området dets uformelle navn, «Silicon Valley».

Når antall transistorer på halvlederbrikkene stiger, øker normalt energieffektiviteten og produksjonskostnadene faller. Stadige forminskninger av transistorene er grunnlaget for elektronikkens nyvinninger. I 1965 uttalte Gordon Moore, forsknings- og utviklingsdirektør i halvlederselskapet Fairchild, at antall transistorer det er plass til på et gitt areal vil fordobles hvert år. I en artikkel fra 1975 justerte han frekvensen ned til fordobling i underkant av hvert andre år. Moores ekstrapolasjon ble opphøyd til en «lov» og fungerer nå som en teknologisk standard for utviklingen i halvlederindustrien, der nodene til transistorene nå måles i nanometer, altså milliarddels meter. På databrikken til Apple A15 er det 15 milliarder transistorer. Med de høye kravene til kunnskap, teknologi, kapital og kontinuerlig oppgradering er det bare en håndfull selskaper i verden som er i stand til å delta i verdikjeden for de mest avanserte halvlederbrikkene.

Avanserte halvlederbrikker har en nøkkelrolle i moderne militærteknologi. Blant annet er både USA og Kina overbevist om at kunstig intelligens vil spille en sentral rolle i moderne krigføring. Forutsetningen for kunstig intelligens og annen høyteknologisk militærelektronikk er avanserte halvlederbrikker. Likevel utgjør militære kjøp bare rundt to prosent av USAs halvledermarked. Storoppkjøperen Apple er nå viktigere for utviklingen av industrien enn Pentagon. Den sikkerhetspolitiske rivaliseringen rundt halvledere dreier seg dermed om å ha den mest avanserte sivile halvlederindustrien med militære bruksområder.

I denne rivaliseringen er Russland parkert. Det tidligere Sovjetunionen klarte ikke å utvikle en livskraftig halvlederindustri. Etter Sovjetunionens sammenbrudd kjøpte russisk militærindustri halvlederbrikker fra utlandet. Sanksjonene etter Ukraina-invasjonen rammer dermed hardt. Halvlederbrikker til oppvaskmaskiner er blitt brukt som erstatning i russiske satellittsystemer. Kina har forsynt Russland med halvlederbrikker, men den russiske siden er misfornøyd med kvaliteten.

Kina er i en helt annen grad enn Russland en høyteknologimakt, men også for Kina er halvlederteknologi et svakt punkt. I de siste fire-fem år har den amerikanske regjeringen i stadig større grad utformet et sanksjonsregime for å blokkere Kinas tilgang til avanserte halvledere. Dette skjer til tross for at USA ikke kontrollerer hele den kompliserte produksjonsprosessen for halvlederbrikker. For det første blir de fleste av disse brikkene produsert i Øst-Asia, med Samsung i Sør-Korea og, især, Taiwan Semiconductor Manufacturing Company (TSMC) som de viktigste produsentene. Det amerikanske Intel, tidligere verdens ledende halvlederprodusent, ligger nå etter disse to for de mest avanserte halvlederne.

Amerikanske selskaper dominerer design av halvledere, designverktøy for disse brikkene og verktøy for å lage halvlederbrikker. Det nederlandske ASML er den ledende produsenten av litografiverktøy for laserbasert utforming av halvlederbrikkene, og også japanske selskaper er viktige her.

Kina står for 15 prosent av verdens halvlederproduksjon, men er langt fra selvforsynt og betaler mer for import av halvlederbrikker enn for olje. Kinesiske selskaper produserer heller ikke de mest avanserte brikkene. Landets regjering betrakter avhengigheten av importert teknologi som et sikkerhetsproblem. Den har investert enormt i halvlederutvikling. Kinesiske selskaper og konsortier har kjøpt opp utenlandske selskaper i halvlederverdikjeden og etablert fellesforetak med dem. Men til tross for massiv satsing er resultatet begrenset.

Kinas ledende halvlederprodusent SMIC (Semiconductor Manufacturing International Corporation) masseproduserte halvlederbrikker ned til 14 nanometers avstand før de amerikanske sanksjonene i oktober 2022. Sommeren samme år ble det rapportert at selskapet hadde utviklet en sju nanometer brikke. TSMC og Samsung masseproduserer på sin side brikker ned til tre nanometer. I 2021 utgjorde Kinas aggregerte andel av verdens halvlederverdikjeder seks prosent. Til sammenligning var USAs andel 39 prosent, Sør-Koreas 16 prosent og Taiwans 12 prosent. Tallene er hentet fra boka «Chip War» av Chris Miller, som kom i oktober 2022.

Men noen få kinesiske selskaper anført av YMTC (Yangtse Memory Technologies Corporation) er sterke innen såkalte NAND minnebrikker. YMTC er verdens sjette største produsent bak koreanske, japanske og amerikanske selskaper. Apple hadde inntil nylig planer om å bruke YMTCs brikker i sin Iphone. Likevel er Kinas høyteknologiselskaper avhengig av import av avanserte halvledere. Trump-regjeringen innledet et angrep på disse selskapene som er blitt utvidet under Biden.

I 2016 vurderte USAs Handelsdepartement å stoppe leveranser fra amerikanske selskaper til det kinesiske statseide teleselskapet ZTE, som angivelig hadde brutt sanksjoner overfor Iran og Nord-Korea. Prosessen mot ZTE stoppet etter et forlik i mars 2017. Trump-regjeringen tok opp igjen saken i 2018. Leveranser fra amerikanske selskaper til ZTE opphørte i april 2018. Selskapet klarte ikke å erstatte disse leveransene og var på randen av konkurs.

Sanksjonene ble avblåst etter et par måneder da ZTE kom med innrømmelser og betalte en bot. Ifølge Miller brukte Trump dette som et forhandlingskort i den pågående handelskrigen. I slutten av 2018 fulgte en ny embargo mot det kinesiske selskapet Jinhua, en minnebrikkeprodusent som hadde drevet industrispionasje mot det amerikanske selskapet Micron. Japanske selskaper deltok i embargoen. Uten tilgang til verktøy fra USA og Japan gikk Jinhua konkurs.

Det neste målet var Huawei, som var internasjonalt ledende i utbygging av telenettverk, og en storprodusent av telefoner. Det hadde utviklet sitt eget design av avanserte halvlederbrikker gjennom datterselskapet HiSilicon, men halvlederbrikkene måtte produseres av TSMC. Huaweis telefoner var avhengig av Googles android-operasjonssystemer. Amerikanske halvlederbrikker utgjorde nær 30 prosent av produksjonsverdien av Huaweis 5G basestasjoner for mobiltelefoni.

Trump-regjeringen motarbeidet Huaweis internasjonale utbygging av 5G-mobilnettverk og begrenset salg fra USA til selskapet. Deretter forbød USA salg av amerikansk utstyr til ikke-amerikanske selskaper, hvis de solgte avanserte halvlederbrikker til Huawei. Selskapet ble dermed avskåret fra leveranser fra TSMC i 2020. USA begrenset også teknologieksport til andre ledende kinesiske teknologiselskaper, inklusive eksport av avansert verktøy til halvlederprodusenten SMIC. Tiltakene ble begrunnet sikkerhetspolitisk, men for Miller handler de primært om å svekke kinesiske selskaper anført av Huawei som utfordrer USAs teknologiske lederskap.

«Halvlederbrikker til oppvaskmaskiner er blitt brukt som erstatning i russiske satellittsystemer»

I USA øker bekymringen over å være avhengig av halvlederbrikker fra Taiwan. En krig mellom Kina og Taiwan kan sette forsyningen av halvlederbrikker i fare, med alvorlige konsekvenser for amerikansk høyteknologi. Biden-regjeringen har gitt betydelige subsidier til halvlederproduksjon i USA og forsøker å presse og tiltrekke Samsung og TSCM til å produsere i USA. De to selskapene følger opp med investeringer i produksjonsanlegg i USA, men prøver å beholde den mest avanserte produksjonen i egne land.

Taiwans president Tsai Ing-wen har brukt betegnelsen «Taiwans silisiumskjold»: Det viser til USAs sterke økonomisk og strategiske interesse av å forsvare sin hovedleverandør av avanserte halvlederbrikker. Ifølge Chris Miller er det sprekker i skjoldet. Han hevder at Kina neppe vil forsøke å invadere Taiwan. Det er svært vanskelig og vil sannsynligvis innebære krig med USA og Japan. Men Kina kan gjennomføre blokader og luft- og missilkampanjer som vil svekke Taiwans økonomi og forsvarsevne, og gjøre det vanskelig for USA og Japan å sette inn forholdsmessige mottiltak. Det kan gi Kina anledning til å presse igjennom fornyet eksport av avanserte halvlederbrikker fra Taiwan til fastlandet som bryter embargoen.

I oktober 2022 skjerpet Biden-regjeringen USAs blokade av halvledere og halvlederteknologi til Kina. En kommentator beskrev det som en erklæring av en ny verdenskrig. Sanksjonene var ikke, som tidligere, begrenset til spesifikke kinesiske selskaper. Det ble nedlagt forbud mot eksport av avanserte halvlederbrikker og produksjons- og designverktøy for å produsere disse. De nye reglene var utformet spesielt for å holde nede YMTC og andre kinesiske selskaper som var i gang med å slå seg opp innen NAND-minnebrikker. I tillegg fikk statsborgere og beboere i USA forbud mot å bidra til denne produksjonen.

Amerikanske selskaper kontroller nøkkelvirksomhet i produksjonskjeden. Dette skaper «kvelepunkter» for avansert halvlederproduksjon: design av halvlederbrikker til kunstig intelligens, software for elektronisk design, verktøy til halvlederproduksjon og komponenter til slikt verktøy. I en artikkel fra oktober 2022 oppsummerer Gregory Allen ved Center for Strategic and International Studies intensjonene bak blokaden på følgende vis:

USA ønsker ikke at Kina har avanserte data- og superdataanlegg for KI (kunstig intelligens), så det har blokkert Kina fra å kjøpe de beste KI-brikkene (som er amerikanske). USA ønsker ikke at Kina skal designe sine egne KI-brikkene, så det har blokkert Kina fra å bruke den beste softwaren for å designe avanserte databrikker (som er amerikansk) og det har blokkert produsenter av databrikker fra hele verden fra å godta kunder fra Kina som designer databrikker som står på USAs enhetsliste (samt alle kinesisk selskap som lager avanserte databrikker). Endelig ønsker ikke USA av Kina har egne produksjonsanlegg for avanserte halvlederbrikker, så de er blitt blokkert fra å kjøpe nødvendig utstyr, som i stor grad er amerikansk og ikke kan erstattes av annen produksjon.

Som Allen bemerker er ikke dette den samme type sanksjoner som de som er blitt satt i verk mot Russland etter invasjonen av Ukraina, der målet er å skape økonomisk nedgang og inflasjon. Sanksjonene har som langsiktig mål å hemme Kinas høyteknologiutvikling, men har relativt begrensede økonomiske konsekvenser på kort sikt. Vi er her inne i hegemonikampen mellom USA og Kina om langsiktig økonomisk og militærteknologisk overtak der begge parter er overbevist om at framtidas teknologi er KI. USA jobber videre med diplomati overfor allierte med en strategisk posisjon i halvlederverdikjeden for å styrke blokaden. Her er Nederland og Japan er viktige verktøysprodusenter utenfor USA. Det later til at landene kom fram til en avtale i januar 2023, men detaljene er uklare.

Halvlederbrikkekrigen går videre med stadig mer omfattende amerikanske tiltak for å hindre Kinas utvikling av høyteknologi. Om Kina klarer å komme løs fra kvelertaket er usikkert.

Oppdrag aldri fullført