Samlealbum

Sola skinner

Samler underkjente sørafrikanske artister, fra jazz og omegn.

JAZZER: Kippie Moeketsi. Foto: As-ShamsJAZZER: Kippie Moeketsi. Foto: As-Shams

«As​-​Shams Archive Vol. 1: South African Jazz, Funk & Soul 1975​-​1982»

Diverse artister

Album

As-Shams/The Sun

Sørafrikanske musikere har satt markante og betydningsfulle spor i jazzen – særlig fra begynnelsen av 1960-tallet av, da den levende pianistlegenden Abdullah Ibrahim/Dollar Brand begynte å skape bølger på begge sider av Atlanteren. Hugh Masekela og Miriam Makeba ble etter hvert verdensstjerner, mens artister som Johnny Dyani, Chris McGregor, Louis Moholo og Dudu Pukwana også har sine hengivne fans. I dag holder pianist Nduduzo Makhathini arven ved like, og har samtidig tatt den med i nye retninger.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Røtter og føtter

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.

Intervju

Gluecifer gjør comeback: – Naturlig at det blir dårlig stemning og bitterhet

Album

Mellom linjene

Enten det handler om eksistensiell kulde eller sorgløs spenst, er det noe eget å tolke Sjostakovitsj.