Dagboka

Reisa

Frida Holsten Gullestad

Høsten 2019 hadde jeg somlet meg til å søke reisestipend fra journalistlaget. Søknaden var for en tur til Bolivia våren 2020. Jeg skulle besøke vertsfamilien min: En vertsmor og fem brødre som jeg holder kontakt med på stotrende spansk, og som jeg prøver å besøke en gang i tiåret. Skal vi kjenne hverandre, på tvers av kontinentene, må vi møtes, le, gråte og diskutere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Inn­­vandrer

Jeg er så glad for at ungene våre ikke blir innvandrere, sa jeg til min samboer da vi så på nyhetene for et par uker siden. Regjeringen hadde bestemt seg for å fjerne retten til sosialhjelp og bostøtte til flyktningfamilier. Det skulle motivere folk ut i arbeid. Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å være fra en innvandrerfamilie i dag, men jeg vet hvordan det var å vokse opp som innvandrer med foreldre som verken fikk barnetrygd eller andre velferdstjenester på 2000-tallet. Mine foreldre jobbet til sammen fire jobber. De gikk med avisa på morgenen, jobbet som vaktmester og som barnehageansatt på dagtid, og i helgene tok mamma på seg noen ekstravakter ved en omsorgsbolig. Selv om jeg aldri følte meg pressa til det, var det en selvfølge at jeg måtte få meg jobb det året jeg fylte 13.

Lara Rashid

Redning

Forsvaret skal etablere en ny base for redningshelikopter i Tromsø. Det ble nylig bestemt at 330-skvadronen skal få ansvaret når kontrakten med dagens sivile operatør går ut i 2030. Med det får Norge sin sjuende militære base for søk- og redningshelikopter, fra Banak i Finnmark via Tromsø, Bodø, Ørland, Florø, Sola og til Rygge på Østlandet. Alle har døgnkontinuerlig beredskap, og de nye AW101-helikoptrene, kalt SarQueen, koster for øvrig rundt én milliard kroner per maskin. At Forsvaret fikk oppdraget, blir av mange sett på som et stort pluss. De er skreddersydd for redning, men kan også operere sammen med, og ha base om bord, på de nye fregattene. Dessuten kan et militært helikopter bevæpnes og er trent for krise og krig.

Ole Magnus Rapp

Marius

Jeg er kjent for å være sønnen til mamma, ikke noe annet, så jeg har hatt et ekstremt bekreftelsesbehov, sa Marius Borg Høiby i retten onsdag. Han skal behandles som en hvilken som helst annen, er mantraet – selv om alle vet at det ikke er mulig. Han kan ikke sees uavhengig kongefamilien han er en del av. Eller, la oss se på dem som en hvilken som helst familie – sånn fra et barnefaglig perspektiv. Lille Marius var en sårbar gutt da han som treåring fulgte sin mor til den nye familien. Alt tydet på en ressurssterk familie med tett kontakt mellom generasjonene. Men burde ikke barnevernet følge litt med? Og vurdere hjelpetiltak fortløpende? «Jeg har levd utsvevende og gjort en del dyrekjøpte erfaringer», sa mor til pressa. De første leveårene til Marius var preget av ustabilitet: Far var ute av bildet, mor hadde korte kjæresteforhold, altså typiske stressfaktorer som kan forstyrre en trygg tilknytning. Så ble han eksponert for hele Norge.

Åse Brandvold