I likskap med den klassiske musikken, kan folkemusikk gjerne skuldast for å sjå innover og bakover – for å perfeksjonera og grava i sine eigne tradisjonar, sin eigen essens. Sjølv om ei slik navlebeskuande haldning er viktig for å vareta tradisjonar, er den neppe utprega forlokkande for alle utan spesialinteresse. Men noko har skjedd med norsk folkemusikk dei siste åra. I større og større grad har han kasta vekk merkelappar og konvensjonar, og i staden sett utover i alle retningar, til andre sjangrar og andre kontinent.
Folkemusikken fekk samtidsdrakt, og blei stor på ein ny måte.
Post-folk, avant-folk
