Det er lite nytt ved at norske visesangere gir ut bøker, eller blir en del av teateret. Akkurat som det heller ikke er mye nytt med norskspråklige viser som finner et ekstra gir via andre, beslektede uttrykk. Likevel er det noe eksepsjonelt med karriereløftene til artister som Sokndals Tønes, Åls Bjella og Venneslas Erlend Ropstad.
Ord og gitar, observasjoner og artikulasjon, men er det viser av den grunn?
Når teksten kommer først
