– Jeg har allerede sendt brev til forlaget mitt og fått dem til å bekrefte at mine verk ikke skal kunne sensureres, sier Tore Renberg.
Forfatteren har altså gjort som kollega Ingvar Ambjørnsen, som tidligere denne uka uttalte til VG at han nå skal kontraktfeste at verken forlag eller arvinger kan endre språket i bøkene hans etter hans død.
Det var bruduljene rundt Roald Dahls barnebøker som fikk Ambjørnsen til å rykke ut: I helga ble det kjent at Dahls britiske forlag rensker bøkene hans for det de anser som støtende innhold.
– Det er helt hysterisk. Jeg slapp heldigvis unna 1970-årenes dogmatikk, og jeg har alltid tenkt at de liberale verdiene fortsetter å styrkes. Men nå er sensuren inne i forlagsverdenen – i ytringsfrihetens kirke, sier Renberg.
Oppfordrer til «full stans»
«Den dagen jeg er veldig gammel og må følges ut fra kontorene, skal jeg henge denne mailen din i glass og ramme på veggen,» lød svaret Renberg fikk fra sin redaktør Geir Gulliksen.
– Hvordan skulle det ellers gått med «Fittesatan Anarkikommando»? spør Renberg og viser til en låt av bandet i romanen «Mannen som elsket Yngve».
I går kom en ny uttalelse fra Gyldendal, Dahls norske utgiver, om at det er «uaktuelt» å ta inn alle endringene som er gjort på det engelskspråklige markedet.
Noe annet ville vært utenkelig, mener Renberg.
– Gyldendal kan ikke utgi Roald Dahls bøker hvis de må gjøre endringene. Det er helt innlysende. De må si nei, full stans. Jeg elsker Roald Dahl, men her må vi være kompromissløse, sier han.
«En kjempeidé»
Renberg er ikke aleine om å la seg inspirere: Matias Faldbakken kaller Ambjørnsens trekk «en kjempeidé» og sier han skal gjøre det samme selv. I hans siste bok finnes ord som «krøpling» og «dverg».
«Man kan jo forestille seg de tre første bøkene mine etter en sånn Dahl-vask», skriver han i en tekstmelding.
Faldbakkens kollega Maria Kjos Fonn mener også bøkene hennes bør stå som de er.
– Om jeg har skrevet noe som ikke står seg om 50 år, er det sånn litteraturen alltid har fungert. Jeg er en del yngre enn Ambjørnsen, så det hadde vært litt stormannsgalskap å dra inn arvinger nå, men jeg synes det er fornuftig det han gjør, sier Fonn.
– Litt hybris ute og går
Dramatiker Demian Vitanza mener det er en god ting at romantiske ideer om forfatteren som genial, utfordres – men ikke ved å endre teksten.
– Den eneste endringen jeg kan være tilbøyelig til å se at gir mening, er å endre «eskimo» til «inuitt», men selv den må diskuteres nøye. Det som er så tydelig, er at man ikke respekterer essensen i Roald Dahls slarvete og litt ekle språk. Man kan ikke drive å pynte på det. Det stygge og feilaktige må bevares, sier Vitanza.
Heller ikke Cecilie Løveid mener såkalte sensitivitetslesninger er bra for litteraturen – og i tilfellet Dahl handler det nok først og fremst om salgstallene, tror hun. Men selv vil hun ikke formane forlaget sitt om å forsegle språket i hennes bøker.
– Erfaringsmessig endrer kunstverk seg med tid, og ord har en tendens til å bety noe annet etter ei tid, så litt korreksjon er sikkert på sin plass. Det er litt hybris ute og går i den norske forfatterstanden nå, sier Løveid.
– Først etter 500 år
Erlend O. Nødtvedt forteller at han har gitt forlaget sitt tillatelse til å gjøre «forsiktige moderniseringer.»
– Men først 500 år etter min død, og da kun for leselighetens skyld. Litteratur er også fryst tid, der alt fra vokabular til syntaks avslører noe kun ettertida kan få øye på. Disse teksturene er selvsagt verneverdige, sier Nødtvedt.
– En del av risikoen ved å utgi bøker er at man også for kommende generasjoner kan regne med å framstå som noe av en nisse, sier han.
Torgrim Eggen ser derimot ikke den «helt store faren» i hans eget forfatterskap.
– Når jeg fremdeles er i live, vil jeg motsette meg den typen endringer som i Dahls tilfelle. Det er jo tullball. Og jeg tror mine barn vet hvor jeg ville stått i sånne spørsmål – så mye lenger enn det tror jeg ikke jeg har baller til å tenke, sier han og ler.
– Spørsmålet er: Hvorfor er Roald Dahl populær? Han er det nettopp fordi han er en løs kanon på dekk, sier Eggen.
– Blitt mer forsiktig
Poet Sarah Zahid tror ikke det er hensiktsmessig å endre Dahls bøker slik hans britiske forlag nå gjør, men hun synes det er synd hvis dette brukes som eksempel på hvordan «kanselleringskulturen» tar over.
– For det er ikke så svart-hvitt. Det er ikke uvanlig å ha diskusjoner om hvilke ord som kan være støtende, og vi har kommet såpass langt at visse ord bør være uaktuelle, som n-ordet, sier Zahid.
Endringene i Dahls bøker er bevis på at språket er i konstant forandring – og det er en spennende ting, mener Gro Dahle.
– Nå er vi inne i en tid med stor følsomhet for krenkelse, og tidsånden påvirker kunsten. Jeg har syntes det har vært gøy å provosere og skrive om tabuer slik som incest, vold i hjemmet og porno, men de siste årene har jeg blitt mer forsiktig med formuleringene. Jeg tilhører ikke de krenkede, så jeg prøver å være lydhør, sier forfatteren.
– Så du er ikke blant dem som ber forlaget ditt forsegle språket i all framtid?
– Tvert imot! Jeg vil gjerne at forlaget mitt skal trykke opp «Sinna mann» om igjen, men uten «svart mann, rød mann» og heller bare ha «sinna mann kommer med krigen». Jeg har ikke tenkt på at det kunne tolkes rasistisk, men det er blitt en farlig kombinasjon av ord.