Jeg reddet kanskje et liv på fredag.
Jeg gikk natteravn i nabolaget mitt på Tøyen. Bak en parkert varebil fant vi en kraftig beruset mann som hadde snublet i en elektrisk sparkesykkel og falt med hodet først. Vi løfta ham opp og så at han hadde en stor kul i panna med et kutt på et par centimeter. Ansiktet var blodig og kroppen nedkjølt. Hadde han blitt liggende der i flere timer, kunne kroppsfunksjonene hans ha stoppet opp.
Jeg kjente ham igjen. Etter 13 år i området, kjenner jeg ansiktene til veldig mange. Jeg visste hvilken blokk han bor i og hva jeg skulle ringe på for å komme inn. Det var ikke langt. Han fikk varmet seg, mens jeg og samboeren hans ringte 113. De kom seg begge trygt av gårde til legevakta i en taxi.
De færreste er utrygge i eget nabolag. Det er andres nabolag som er skummelt. Tøyen er et sånt nabolag mange synes er utrygt. For oss som bor der, oppleves det stort sett ikke sånn.
Det kjente er ikke så skremmende. Siden jeg visste hvem han var og hvor han bodde, var jeg trygg i situasjonen. Han fikk hjelp, og dermed ble også tryggheten hans ivaretatt.
Hva gjør så et nabolag utrygt? Når de som bor der ikke er naboer, men fremmede på gjennomreise. Når boligen ikke er et hjem, men et trinn i en boligkarriere. Når kortvarige leiekontrakter gjør at folk må flytte. Et nabolag kan være fullt av sosiale problemer, men så lenge det også er fullt av kjentfolk, er det et trygt nabolag.