Anders Ericson har delt denne artikkelen med deg.

Anders Ericson har delt denne artikkelen

Bli abonnent

I forståelsen av Palme-mordet står selve sannheten på spill, mener Lena Andersson.

Sanne konspi­ra­sjoner

EN SVENSK HISTORIE: Lena Andersson var 16 år da Olof Palme ble drept. Nå har hun skrevet en roman inspirert av hendelsen. Her utenfor blokka der hun bor i Tensta, Stockholm.

Helt øverst i Europa ligger et land som da det ble besunget, fikk navnet Thule», kan man lese i åpningen av Lena Anderssons seneste roman, «Koryfeene». «I forgangen tid», står det videre, «het i noen år dets fremste politiske leder Carl Stjärne». Førsteminister Stjärne var berømt langt utover Thules grenser. En vinterkveld i hovedstaden gikk han på kino med sin kone Astrid, de var uten livvakter, og skulle se 70-tallsklassikeren «Gjøkeredet». Etter filmen, ikke lenge før midnatt, ble Carl Stjärne skutt og drept i Krysset – med sin kone og noen få andre tilstedeværende som vitner.

– Denne boken skal kunne leses selv om man aldri har hørt om Olof Palme, forteller Lena Andersson meg på en kafé i det sentrale Stockholm, noen få kvartaler fra krysset Sveavegen/Tunnelgatan, der statsminister Palme ble skutt og drept 28. februar 1986.

Men har man nå en gang hørt om Palme, vekkes den virkelige historien gradvis til live under lesningen: Olof og Lisbeth Palme som uten livvakter skulle på kino og se «Brødrene Mozart»; politisjef og etterforskningsleder Hans Holmér som ikke fant ut av noen ting, og som måtte gå av etter ett år; den alkoholiserte Christer Petterson som i juli 1989 ble dømt for mordet, og i november samme år frikjent; og det merkverdige, oppmerksomhetssøkende vitnet Stig Engström – den såkalte Skandiamannen – som i juni 2020, tjue år etter sin død, ble utpekt som Palme-morderen av den svenske statsadvokaten. I dag: en avsluttet, men stadig uløst sak.

Og like fullt: «Koryfeene» er en allegorisk beretning. Bokens undertittel: «En konspirasjonsroman».

– Noe av det rare med dette mordet er at tiden er frosset for dem som interesserer seg for det. Etter to uker syntes man det hadde gått lang tid uten å ha funnet en morder. Etter to år var løpet kjørt. Da hadde det nesten gått lengre tid enn nå. Etter 25 år, 30 år, nå er det hva det er. Jeg skriver gjerne romaner om sånt som har ligget lenge i meg og marinert seg. Det er typisk at denne boken kommer nå, etter at jeg i over ti år har fordypet meg i dette mordet. Jeg gjør aldri research i betydningen: Nå skal jeg skrive en bok om det og det, og så leser jeg meg opp. Researchen er livet. Og så blir det plutselig på tide å skrive om det jeg allerede kan.

Løpesedler i Östersund

Det er ikke veldig overraskende at akkurat Lena Andersson skulle finne på å skrive en roman om akkurat Palme-mordet akkurat nå. I de to foregående romanene, «Sveas sønn» (2018) og «Datteren» (2020), handler det om det svenske «folkhemmets» tilblivelse og oppløsning. Og er det noe man ikke kommer utenom i en fortelling om Palme, så er det det svenske sosialdemokratiets sterke posisjon, også internasjonalt, i 1980-årene. Ja, i den langt på vei selvbiografiske «Datteren» vil enkelte lesere kanskje også huske at hovedpersonen på et tidspunkt bestemmer seg for å reise inn til Stockholm, fra forstaden der hun bor, for å utforske byen: «Da Palme ble drept, visste hun til farens forferdelse ikke hvor Svea­vägen lå, enda mindre Tunnelgatan, men bit for bit har hun gjort byen til sin ved å vandre gate opp og gate ned, oppmerksom på sine egne sanseinntrykk».

Husker så Andersson hvordan hun i sin tid fant ut om mordet?

– Våren 1986 fylte jeg 16 år. 29. februar, den morgenen vi fikk vite om mordet, var jeg i Östersund på en viktig skikonkurranse. Vi skulle lade opp, men da vi kom ned i frokostsalen fant vi løpesedler fra lokalavisen om hva som hadde skjedd, og ble sittende og følge tv-dekningen. Jeg husker ikke så mye av hvordan jeg reagerte, annet enn at det hele var så sjokkartet at man nesten ikke kunne ta det inn. Jeg har alltid syntes at Palme-mordet var en veldig skremmende hendelse, men lenge var jeg bare normalt interessert. Det var først i 2011 jeg virkelig begynte å fordype meg, det var 25 år etter mordet.

Hvorfor akkurat da?

– På drapsdagen sendte Sveriges Radio et minneprogram som gikk gjennom hele dagen. Jeg barrikaderte meg hjemme, og satt uforstyrret og hørte på. Til slutt i dette programmet var det et intervju med Lisbeth Palme der hun fortalte om Olof Palmes gjerning. Så fikk hun spørsmål om mordet. Og da ble romanforfatteren og menneskekjenneren i meg for alvor interessert.

Fordi?

– Det skjedde noe med henne da som jeg ikke tror man kan tilskrive traumet. Det var gått for lang tid, det må ha vært noe annet. Hun stivnet, og svarte rart på spørsmålene. Defensivt, avvergende. Ellers hadde hun snakket frimodig i vei, men dette ville hun absolutt ikke snakke om. Jeg tenkte: Hva skjer nå? Siden fant jeg ut det som lenge hadde vært kjent blant dem som studerte saken, nemlig at Lisbeth Palmes vitnemål ikke stemmer overens med de andre vitnemålene på stedet. Det avviker på avgjørende punkter. Alle de uavhengige vitnene må ha feil for at hun skal ha rett.

Hva var de viktigste forskjellene?

– Flere på åstedet sa ting som tyder på at det har vært et møte mellom morderen og Palme, at de snakket med hverandre. Det er ikke sikkert at de kjente hverandre, men de hadde kontakt noen sekunder før mordet. Ifølge Lisbeth Palme var det ikke sånn. Hun fortalte at de ble overrumplet bakfra, hun så ingenting.

Har du lest samtlige vitnemål?

– Ja. Jeg synes den tørre politiprosaen er fascinerende.

Den er vel helt uten ironi.

– Fullstendig! Det er interessant å analysere hva slags spørsmål de stiller. Forhør er en kunst. De vet jo ikke hva som er viktig ennå, og likevel må de få frem alt.

Hva har jeg sett?

«Koryfeene» er altså basert på en sann historie, men det står ingen steder, og dét er viktig for Andersson. En roman er påfunn, mener hun, og det er avgjørende at den ikke blir lest som fakta, at den i sin karakter er en fortelling. I «Koryfeene» minner Astrid Stjärne om Lisbeth Palme, men hun er også en litterær person i sin egen rett.

– I virkeligheten var det åpenbart noe Lisbeth Palme ikke kunne eller ville snakke sant om. Det er forståelig, men like fullt slående. Astrid i romanen er i en lignende situasjon. Hun har sett dette møtet, hun vet hva som er blitt sagt, og hvem som har sagt det, men forteller det bare til den lille gruppen ledet av politisjef Rolf Utterström, ikke til allmennheten, og heller ikke til det vanlige politiet. Hun forstår med en gang at sannheten om dette ikke kan fortelles. Det er et spørsmål om rikets sikkerhet. Hun avventer ordre for hva hun kan si, og spør til og med: «Hva har jeg sett?». Samtidig er hun en fin dame. Det var også virkelighetens Lisbeth Palme. Man møtte statsministerens hustru med usedvanlig stor, nesten uhørt respekt. Dette har med klasse å gjøre.

Mener du at hun ble presset for lite?

– Altfor lite. Hun utstrålte: Nei, her slipper dere ikke inn. Det virker ikke som hun ble konfrontert med sentrale fakta eller motsigelser. Alle hadde stor forståelse for at dette var et forferdelig traume, og det var det også, men klasse var en side av saken: Politifolkene var i en viss forstand laverestående enn henne.

Hun identifiserte på et tidspunkt Christer Petterson som gjerningsperson, og holdt siden fast ved dette. Flere har ment hun ble påvirket av politiet under identifiseringen, men daværende statsminister Stefan Löfven sa i 2016, nesten tretti år etter at Petterson ble frikjent: «Jeg tror på Lisbeth Palme». Hva tenker du om dette utsagnet?

– Det var upassende og høyst merkelig. Men det sier noe om Lisbeth Palmes posisjon i partiet, ikke minst i kraft av drapet. Hun var liksom dronningen. Å tro noe som helst i denne saken er vel ikke statsministerens rolle, men han gikk så langt som å sette spørsmålstegn ved hele rettsordningen.

Kunnskap og konspirasjon

En forsommerdag i romanens nåtid får journalisten Roger Lilja spørsmål om å skrive en større reportasje om Stjärne-saken. 32 år er gått siden mordet. Lilja er et «samtidsmenneske», som det heter et sted i boken, og dét er i denne sammenhengen ingen hedersbetegnelse. Han lodder stemningen på sosiale medier, ser på fortiden som et mørke, i motsetning til vår opplyste samtid, og stoler blindt på «fakta» og «bevis», men har ingen fantasi. For å forstå mer av hva som skjedde 28. februar 1986 tar han kontakt med den tenksomme, tilbaketrukne, av og til mildt komiske juristen Nils Niia, som ofte ligner forfatterens talerør. Niias kunnskapssyn er et ganske annet enn Liljas: «Fakta» er vel og bra, men du kommer ingen vei uten analyse. Mens politiet som i sin tid etterforsket Stjärne-drapet, insisterte på at de ikke holder på med hva de «tror», bare det de «vet», kommenterer Niia tørt at man ikke må vite alt; det viktige er å forstå helheten. Jeg spør om Andersson vil utdype denne tematikken.

– Dette er en av de store problemstillingene i boken: vårt forhold til fakta og kunnskap. Den postmoderne perioden som var preget av stor relativisme, har slått om nærmest i sin motsetning. Nå er det bare empiriske data, og hva forskningen sier, som er verdt å samle på, selv når det gjelder fenomener som den menneskelig erfaring kan fortelle oss mer om. Dette opptar meg enormt. Hva er kunnskap? Hva er sannhet? Hvordan kan vi åpne for spekulative sannheter uten å skjene ut i det fullstendig aparte? I forståelsen av Palme-mordet står alt dette på spill, fordi det er så mange sannsynlighetsvurderinger man må gjøre.

På hvilken måte da?

– Skal man for eksempel tenke seg hvordan mordet ble begått, eller hvordan vitnene oppførte seg, må man bygge på empiri, men man må også ha menneskekunnskap og analytisk kunnskap for å vurdere vitnemål. Jeg er interessert i mennesker, det er derfor jeg skriver romaner, og romanen er etter mitt syn en egen kunnskapsform, til tross for at den er et påfunn.

Boken din har fått undertittelen «en konspirasjonsroman». Jeg går ut fra at du med det også vil kommentere en side ved vår kultur?

– Konspirasjonsteorien er blitt en slags søppelsekk som man kan slenge alt oppi. Hva som helst kan kalles en konspirasjonsteori. Slik kvitter man seg med argumenter, eller folk som er slitsomme i debatten. Har man ikke sikre data å vise til, får man stort sett ikke diskutere, for da er man en konspirasjonsteoretiker. Gode, ansvarsfulle mennesker har ingen konspirasjonsteorier, det er lavmåls, det er alltid feil, og tegn på at man er et mørkemenneske, og sikkert også tror at jorda er flat. Jeg får av og til spørsmål om det er noe positivt med konspirasjonsteorier. Mitt svar er: Ja, hvis de er sanne. De har ingen verdi som fantasi eller fortellinger. Det har vi romaner og filmer til.

Hva er den største faren ved denne utviklingen?

– Demokratiets adelsmerke har vært at man kan kritisere makten og myndighetene. Men nå skal det i enkelte tilfeller ikke mer til enn at man mistror myndighetenes versjon av en sak for at det blir avfeid som en konspirasjonsteori. Da har det gått for langt. Man må undersøke om konspirasjonsteorier har rimelighet i seg, og samtidig være innstilt på at det finnes komplotter. Noe annet holder jeg for helt usannsynlig, særlig i maktsfærene. Dette er også et kunnskapsteoretisk spørsmål.

I boken skiller du mellom konspirasjon og mørklegging. Kan du si litt om forskjellen?

– Konspirasjonen er planlagt på forhånd. Mørklegging er noe man gjør i etterkant for å skjule. Ofte er det kanskje mørklegging vi mener når vi snakker om konspirasjonsteorier. Den gamle remsa om at de som har makt, bare lurer oss, at de er en hemmelig klubb som ikke spiller med åpne kort, tror jeg er feil, fordi man leser inn en hel del som ikke er der, fremfor alt en intensjon. Av og til er det noe man ikke kan si fordi det ville være etikettebrudd. Dette er en gråsone i boken. De som mørklegger, sier: Vi kan ikke fortelle dette, fordi det ville være feil. Det gjelder rikets sikkerhet. Det går ikke. Mennesker gjør det de gjør fordi de tror det er rett, ikke fordi de tror det er feil. Flere av de sentrale karakterene i boken har veid for og imot og gjort en rasjonell vurdering.

Så du tror ikke mennesket, med noen åpenbare unntak, har onde hensikter?

– Nei, min erfaring er at folk som oftest ikke har dårlige intensjoner. Det er et annet sted det brister.

Palme og den kalde krigen

For meg gir det mening å kalle «Koryfeene» en idéroman. Andersson slutter seg ikke akkurat til «den borgerlige forestillingen om at ideer styrer verden», som hun lar en karakter i boken riste på hodet over, men hun utforsker det som skal ha vært en av Palmes mest originale ideer. Carl Stjärne, blir vi nemlig fortalt, var ikke ute etter å gjøre sitt eget land kommunistisk – som mange hevdet – han ville gjøre Sovjetunionen sosialdemokratisk.

– Det var en journalist jeg snakket med som mente dette var Palmes store prosjekt, han hadde jobbet mye med saken, og sa det bare i forbifarten, så snakket vi videre om noe annet. Men der! tenkte jeg, oi oi, der har jeg det. Det var først da jeg kunne skrive boken, for da fikk jeg et drapsmotiv.

Bak karakteren du har kalt Terje Fyrbåk, vil mange norske lesere skimte en annen av 1980-årenes mest omtalte personer, nylig avdøde Arne Treholt, som i 1985 ble dømt for spionasje for Sovjetunionen og Irak. I hvilken grad har den historien opptatt deg?

– Jeg leste Treholts bok «Alene» da jeg holdt på med romanen, hans egen beretning om denne saken og tilværelsen etterpå, og følelsen ble forsterket: Han ville også gjøre Sovjetunionen sosialdemokratisk, tenkte jeg. Også Palme ble mistenkeliggjort av de politiske motstanderne sine, og omtalt som en russisk spion, men det ble aldri bekreftet. Treholt mente han ikke var spion, men at han utjevnet en ujevn maktbalanse. Det er mulig han gjorde det for penger, det vet jeg ikke, men han var også ideologisk drevet. Jeg kom dessuten på at jeg, rundt 1990, hadde sett Gorbatsjov si på tv at hans inspirasjon for glasnost og perestrojka – åpenhet og omstrukturering – var det svenske sosialdemokratiet. Alt dette, så jeg for meg, må ha gjort Reagan og Thatcher ganske nervøse.

I romanen beskriver du Palme som antikommunist, men ikke dermed sagt USA-venn. Det er en krevende posisjon, også i dagens ideologiske klima. Skrev du på boken da Russland invaderte Ukraina?

– Nei, boken var ferdig akkurat da krigen brøt ut.

Palme blir ofte fremhevet som et tvers igjennom politisk menneske. Det er interessant at de to personene politiet har pekt på, Christer Petterson og Stig Engström, er helt upolitiske.

– Nå skal vi ikke være konspirasjonsteoretiske, men om det faktisk var slik at Palme ble drept av en innenfor etterretningen, eller noe i den duren, så passer det utmerket med disse to. Palme var en uhørt politisk person, han hadde en finger med i alt. Det virker enormt underlig at han skulle bli myrdet av noen som bare var litt sinte på ham.

Hva tror du om de andre sporene i saken? PKK, Kurdistans arbeiderparti, var mistenkte en stund. Sør-Afrika ble etter hvert nevnt, på grunn av Palmes apartheid-motstand, og da ble det vel også snakk om svensk politis mulige medvirkning.

– Ja, Sør-Afrika-sporet kan antagelig forenes med min roman. PKK tror jeg var et villspor fra noen i etterforskningsledelsens side for at man ikke skulle løse mordet, men få i stand noe som kunne virke riktig, så man vagt kunne peke ut noen.

En pikant detalj

Selv om journalisten Roger Lilja vil ha mest mulig ut av sin kilde, juristen Nils Niia, er han en motvillig tilhører. Niias spekulasjoner om bakgrunnen for mordet på Carl Stjärne byr ham instinktivt imot. Lilja er et barn av sin tid, slik vi alle på et vis er, men reflekterer ikke stort over det. Journalistikken får i det hele tatt ikke det beste skussmålet i Anderssons roman. Hva tenker hun om den virkelige journalistikken i dag?

– Det finnes naturligvis unntak, men jeg synes journalistikken i Sverige er preget av for mye slarv, desinteresse og anti-intellektualisme. Det finnes bare én måte å se ting på. Som journalist skal man være interessert i perspektiv. Det er ikke å være relativist, det er å være interessert i at verden er komplisert, og at mennesker ser ulikt på ting. Mange journalister har dette som ideal, men det ser av og til vanskelig ut å praktisere det.

Du har vært opptatt av hva sosiale medier har å si for denne utviklingen. Kan du utdype?

– Jeg vet ikke helt hvordan mekanismene er, om det er det at man ser for mye på hva som blir sagt på sosiale medier, og så blir teksten man skriver, en reaksjon på dette. Eller om det er det at man tenker for mye på Twitter-kontoen sin i arbeidet med en tekst, at man på sett og vis skriver til sine følgere. Jeg er ikke på sosiale medier, men har i noen sammenhenger selv kjent presset, plutselig registrert hva stemningen rundt en sak er. Å, så flaks at jeg ikke visste dette, har jeg tenkt da, for da ville jeg ikke turt å skrive det jeg skrev, det ville blitt for ubehagelig. Det er nesten umulig å forbli upåvirket. Man må aktivt holde seg borte fra det, og følge det man selv tenker, iakttar, tror på. Men en pikant detalj fra avisene på Palmes tid, vil du høre?

Absolutt.

– Det har ikke med saken å gjøre, men likevel: Treholts bok «Alene» ble anmeldt i Dagens Nyheter samme dag som Palme ble myrdet. Palme kan ha lest denne anmeldelsen på morgenen. Og det som slo meg da jeg leste Treholts bok, er at han ikke nevner Palme eller det svenske sosialdemokratiet med ett ord. Jeg tolker dette som at det fantes noe å beskytte, at det var så nære bånd at det beste var å ikke si noen ting, i tilfelle det skulle komme feil ut. Det er en svært iøynefallende taushet. Palme som var en så dominant skikkelse i den sosialistiske internasjonalen, og Treholt som hadde sin posisjon i Arbeiderpartiet – de må ha hatt utvekslinger. Nei, det der ... Dét synes jeg er merkelig.

Dette får du

  • Maktkritisk journalistikk

    Få tilgang til hele avisa på papir og nett. Du kan velge å få papiravisa hver dag, lørdag eller kun nettavis.

  • Prisvinnende nettavis

    Klassekampen.no gir papirfølelsen på nett, uten distraksjoner og billige grep.

  • Magasiner

    Du får Musikkmagasinet på fredag, Bokmagasinet på lørdag, samt Le Monde diplomatique på norsk en gang i måneden.