Jeg har aldri likt spørsmålet: «Har vi ham nå?» Levende mennesker, i likhet med levende tekster, lar seg ikke lett fange inn. Jan Erik Vold sammenlignet en gang Dag Solstads romaners frie løp med solopartier hos John Coltrane. I Agora trekker Erik Bjerck Hagen linjen videre. Han sammenlikner «Roman 1987» med usammenhengende dobbeltalbum i rockhistorien, som The Beatles’ «The White Album». I tråd med Vold har jeg for min del tenkt at Solstads romaner kan liknes med improvisasjonene til Keith Jarrett, for eksempel «Concerts» (1982). Albumet veksler mellom lyriske partier og modernistiske eksperimenter. Jarrett kryper til og med postmodernistisk opp i flygelet, drar i strengene og slår på treverket, mens andre partier kan lyde som blues eller gospel. Jarretts syngende, skurrende melankoli kan likne Solstads, uten at slike karakteristikker uttømmer noe som helst, verken om musikken eller litteraturen. Begges verker er levende, vanskelige å definere en gang for alle.
Agoras dobbeltnummer om Dag Solstad imponerer, men får ikke med seg potensialet i seinere deler av forfatterskapet.
Gjennom tidsspeilet
