Marte Hukes nye diktsamling handlar, som den førre, om forholdet mellom mor og dotter. Slike mellommenneskelege, familiære relasjonar finn ein mykje av i lyrikken for tida. Det som er spesielt med Hukes versjon, er at der er sett av mykje plass til å reflektera over at den vaksne i dette tilfellet er forfattar. Så i staden for å ta utgangspunkt i dramatiske historier om sjukdom og død i heimen, slik mange gjer, ligg Huke sitt fokus på samspelet eller speglinga mellom barnet og mora-forfattaren sine måtar å vera i verda og i språket på.
Det er lett å oversjå det poetiske djupet i dikta til Marte Huke.
Spegling
![](https://cdn.sanity.io/images/u4eaiudq/production/0d2f3c3b0e35ce5820c759c7bf16eda195d0c213-2600x1733.jpg?w=1600)