Dagboka

Neste år

Frida Holsten Gullestad

Det går langsomt, når nye tradisjoner skal innarbeides. Hvert år må vi repetere og kan på sikt bare håpe på å utvide den kollektive forståelsen. Litt etter litt. Da jeg vokste opp feiret vi ikke samenes nasjonaldag noe sted. Nå feires dagen på skolen, med samiske flettebånd og bidos. Mange har fått med seg at det også er høflig å si gratulerer med et «Lihkku beivviin!». Her kommer et tips til å komme ett hakk videre i kommunikasjonen til neste års feiring. Denne frasen er nordsamisk, og det fins hele ti samiske språk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Fugl

Den mest utbreidde fuglen i Noreg er lauvsongaren, men det er ikkje så mange som har sett ein slik. Dei er nemleg veldig små, og også flinke til å gøyme seg. Det er likevel lett å høyre dei, for dei har ein vakker song, og det finst fleire millionar av dei. No er det uansett ingen spor å høyre eller sjå av dei, for dei har reist til Afrika. Til land som Tanzania og Zambia. Sjølv om den berre veg åtte gram, så har den ikkje noko problem med å fly dit sjølv. Og heller ikkje med å finne vegen.

Aleksander Åsnes

Budsjett-­bruduljen

Det framstår som at årets forhandlingar om statsbudsjettet har vore meir krevjande enn det som er vanleg, men det er jo ikkje sikkert at det er sant. Kanskje er det berre det at meir av forhandlingane har vore i offentlegheita denne gongen. Dynamikken mellom dei fem ulike partia skaper ein annan situasjon enn det som er vanleg, med større insentiv til å kome med utspel under forhandlingane, og kanskje også til å dra dei ut. Det er uansett ikkje sikkert at partia tenar eller taper så mykje på budsjettforhandlingane. Meiningsmålingane som har kome denne veka, tyder på det. Og sjølv om Senterpartiet fekk veldig store gjennomslag i Støre-regjeringa i førre stortingsperiode, gjorde dei eit dårleg val i haust. Det kan verke som at det er andre ting som avgjer kva parti som går att og fram. I USA har det amerikanske statsapparatet vorte nedstengt fordi kongressen ikkje klarte å bli samde om ein budsjettavtale.

Aleksander Åsnes

Hacker

Tidligere i høst skrev kulturredaktør Bernhard Ellefsen et manifest om hvordan kulturpolitikken kan fungere som en markedskorrigerende kraft. Da jeg leste manifestet, kjente jeg på en stikkende følelse av misunnelse. I kunst- og kultursektoren er det nærmest innlysende at man er skeptisk mot markedslogikk, og at man driver med maktkritikk. Teknologisektoren, der jeg hører til, nyter ofte ikke den samme statusen. Ja, kanskje noen får tittelen å være «disruptors», men dette gjelder kun de på toppen. Den enorme maktkonsentrasjonen av et knippe teknologiselskap har gjort det slik at IT-arbeidere reduseres til å være deres fotsoldater. Ser man på jobbannonser i IT-sektoren, er de mest ettersøkte ferdighetene nettopp kjennskap til Microsoft-produkter og hvor godt man kan navigere disse, i motsetning til en helhetlig kompetanse som gjør en IT-arbeider rustet til å adressere ulike samfunnsbehov. Det pleide ikke alltid å være slik.

Haweya Jama