Dagboka

Neste år

Det går langsomt, når nye tradisjoner skal innarbeides. Hvert år må vi repetere og kan på sikt bare håpe på å utvide den kollektive forståelsen. Litt etter litt. Da jeg vokste opp feiret vi ikke samenes nasjonaldag noe sted. Nå feires dagen på skolen, med samiske flettebånd og bidos. Mange har fått med seg at det også er høflig å si gratulerer med et «Lihkku beivviin!». Her kommer et tips til å komme ett hakk videre i kommunikasjonen til neste års feiring. Denne frasen er nordsamisk, og det fins hele ti samiske språk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

We need Florida!

På en dag som denne må det være lov å lufte et gaveønske, en drøm mange i landet lengst nord bærer på: Vi trenger sol og varme. Vi har den siste tida lært framgangsmåten, fra sjefen i et stort land som vi inntil nylig så opp til og likte å sammenlikne oss med. Florida, den lille halvøya, har sol også vinterstid, og visstnok fine strender både mot vest, sør og øst. Her skal være fine badetemperaturer året rundt, golfbaner og lekeland. Vinterkalde nordmenn trenger Florida av strategiske grunner. Fylkesmannen i Finnmark må snarest få oppdraget som forhandlingsleder og spesialutsending. Noen har sagt at Florida tilhører en sammenslutning av stater som kalles USA.

Amming

Jeg har flere ganger spøkefullt foreslått for venner som skal få barn samtidig som meg, at vi kan amme hverandres babyer for å avlaste hverandre. Som regel har jeg raskt trukket forslaget tilbake og forklart at det var ment som en vits. Men personlig synes jeg ikke å amme hverandres barn er unaturlig. Jeg har lært at dette er noe mange opplever som ekkelt, og derfor foreslår jeg det aldri seriøst. Likevel forstår jeg ikke helt logikken bak denne motviljen. Spesielt ikke når det i praksis knapt finnes negative konsekvenser av det, utover at det kan oppleves som rart. Tvert imot er det mye som taler for at det kan være positivt. I mange kulturer er det normalt at mødre avlaster hverandre ved også å kunne gi hverandres barn mat.

Fiesta

I går ettermiddag, klokka 16.03, nådde sola sitt sørligste punkt på himmelen. Fra gammelt av har man sagt at sola snur, men egentlig er det vi som snur i vår ferd gjennom verdensrommet. Og nå blir faktisk dagene gradvis lysere. Litt og litt, gradually then suddenly, som Hemingway formulerer det i romanen «Fiesta». Til vi i slutten av februar merker at lyset og sola er tilbake, og at vi ikke bare står opp og legger oss i det samme mørket, og at dagslys er et fenomen som skjer utenfor kontorvinduene mens vi er fordypet i noe annet. Vi kunne alle trengt å tippe i en annen retning, slik jordkloden gjør det. Men før jul virker det som om all tanke for jorda er glemt.