På Patti Smiths «Horses», utgitt i november 1975, hører den vide verden Tom Verlaine for første gang. I hvert fall om vi ser bort fra Televisions dårlig distribuerte debutsingel «Little Johnny Jewel», sluppet en måned før. Og der er den, drøye tjue sekunder ut i Smith/Verlaine-skrevne «Break It Up»: gitarlyden som gode Patti sammenliknet med «tusen skrikende blåfugler» – en etteraping av naturen og et intenst levende urbant under som flakser mellom skyskraperne uten den minste anstrengelse, laget av en elektrisk Fender Jazzmaster, en mager mann på 1,93 og hans lange fingre.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
