I podkasten Ted och Kaj fra 14. desember kommer den finske forfatteren Kaj Korkea-aho med en sterk metafor. Samtalen går om den kunstig intelligente språkmodellen ChatGPT, og Korkea-aho sier til podkastpartneren: «Det her er noe annet enn kalkulatoren. Det er en atombombe for fantasi og følelsesliv.»
I forvridd kontekst kan sitatet tolkes som at Korkea-aho, og jeg som leder for Landslaget for norskundervisning, tror ChatGPT vil utslette verden. Det er lett å tildeles en bestemt rolle i debatten om kunstig intelligens i skolen. Etter at LNU sendte et bekymringsbrev til Stortinget, har vi fått vennlige henstillinger om å innta en mer positiv holdning og å være mer nysgjerrige på teknologiens muligheter. Når journalister ringer, har jeg lært å starte med følgende: «Vi er ikke imot kunstig intelligens i skolen, altså».
Deretter kan budskapet komme, som er at læreren må få en reell mulighet til å kontrollere kaoset av digital input i klasserommet, inkludert ChatGPT. Vi vil at elever fortsatt skal lære å tenke, resonnere og argumentere gjennom tekst. Fri tilgang til ChatGPT kan true utviklingen av gode, selvstendige skriveferdigheter. Det er naturlig at norsklærere fronter dette problemet.
Jeg har vært nysgjerrig på og jobbet aktivt med digitale verktøy i klasserommet i over 20 år. Jeg har holdt kurs om hvordan digitale verktøy kan brukes på norskfagets premisser og lagt ned et utall timer på å utforske og bruke slike verktøy. Uten den erfaringen ville jeg ikke turt å uttale meg i spørsmål som angår teknologi i skolen. Men erfaringen gjør meg og mange andre i stand til å være reelt kritiske i møte med ny teknologi. Og i møte med ChatGPT blinker varsellampene.
Det betyr ikke at vi skal stenge teknologien ute. Men læreren må kunne bruke sitt profesjonelle skjønn i valget av og tilpasning av hjelpemidler til ulike opplæringssituasjoner. Læreren må innimellom ha muligheten til å styre hvilke nettsider elevene har tilgang til. Her trenger vi håndterbare tekniske løsninger.
«Som atombomben er OpenAIs teknologi en reell game changer»
På sikt ser jeg for meg at pedagogisk tilpassede skriveroboter for eksempel kan brukes i trening av delferdigheter som kreves i komplekse skriveoppdrag. Roboter kan forhåpentligvis bidra til god individuell tilpasning i opplæringen. Jeg er selv fristet til å ta i bruk ChatGPT aktivt i klasserommet, men foreløpig er det uklart om den kan brukes, særlig med tanke på personvern. Forhåpentligvis kommer det raskt skolevennlige aktører på banen som lar elevene bruke tilsvarende type teknologi der personvernet ivaretas.
Hva vi derimot må gjøre umiddelbart, er å snakke om hva skriveroboten kan og ikke kan. Kildekritikk og kildebruk er tungt inne i læreplanverket, og nødvendig kunnskap om KI må raskt bli en bestanddel i undervisningen. Språkmodeller som ChatGPT vil gjøre det enda vanskeligere å skille sant fra usant og ekte fra uekte, siden teknologien genererer uendelig mengde tekst (sant og usant) som imiterer de fleste sjangre og skrivestiler. Skriveroboten har derfor sprengkraft ved at den kan forsterke og eskalere polarisering og konflikt. Det vil stille enorme krav til både skole, samfunn og arbeidsliv å orientere seg i det nye tekstlandskapet.
Å skrive kan være hardt og tungt arbeid som krever konsentrasjon, tankearbeid og innsats. Mange elever kommer fortsatt til å gjøre arbeidet selv når de blir bedt om det, mens andre kommer til å la maskinen gjøre jobben for seg. Den siste gruppen er jeg spesielt bekymret for. Som lærer har jeg ansvar for god opplæring til alle elever, også til dem som ikke klarer å styre unna snarveier.
Dessuten setter vi elevene i en blodig urettferdig posisjon om de selv må ta valget. Elever er ikke bare i en læringssituasjon, men også i en konkurransesituasjon der premien er gode karakterer og tilgang på ønsket studieplass. Jeg har snakket med mange gråtende ungdommer som egentlig ikke ville plagiere, men som gjorde det fordi de følte seg presset på grunn av alt fra tidsnød og skolepress til kjærlighetssorg eller private kriser. De unge står i nok av pressede situasjoner og dilemmaer fra før.
Jeg innledet med Kaj Korkea-ahos eksplosive metafor. Jeg synes bildet er sterkt. Som atombomben er OpenAIs teknologi en reell game changer, og som ChatGPT bygger atombomben på teknologi som kan brukes til gode formål i de rette hender. Korkea-ahos samtalepartner innvender: «Men det [ChatGPT] er vel ikke automatisk en bombe, det er vel en kraft som kan brukes både i en reaktor eller i en bombe. Man får vel håpe at det skal brukes mer som en kraftkilde enn som noe som eksploderer». Til det svarer Korkea-aho ironisk: «Mm. Slik fungerer menneskene.»
Vi kan nok nedskalere bombemetaforen mange hakk, men en fare for utarming av unges tanke- og skriveferdigheter er definitivt realistisk dersom vi slipper skriveroboten uredigert løs i skolen. Læreren må få bestemme hvem som får innpass i klasserommet, og når. Nøkkelen til å møte teknologien på en læringsfremmende måte er ikke bare lærerens «nysgjerrighet», som kunnskapsministeren uttalte til VG 16. januar. Nøkkelen må også kunne brukes til å låse klasserommet for ubedte gjester, når vi har behov for det.
