Jonas Gahr Støre takker for det gamle på visjonært vis ved å rette to spark i retning Rødt i Klassekampen nyttårsaften. Dessverre svarer ikke statsministerens presisjonsnivå til det viktige embetet han innehar.
Allerede abonnent? Logg inn
Det var mye å ta tak i etter forrige ukes Debatten på NRK om feminisme 2.0, og ett av spørsmålene vi sitter igjen med, er hvorfor var det ingen menn med? Om kvinnen skal ta tilbake hele omsorgsrollen i hjemmet, må dette innebære at den andre parten i forholdet må bære den økonomiske byrden alene. Om du tror det var krevende på 50-tallet, kan du prøve å tenke deg hvor krevende dette må være i 2025 med dagens boligpriser, svekket krone, høy rente og inflasjon. Rollen som eneforsørger innebærer et stort ansvar og press i ulike livsfaser, som umulig kan tenkes å styrke den psykiske helsen til den som bærer byrden. Det som virker overkommelig når man er ung, kan raskt endre seg når livet ikke blir som planlagt. Å være den som alene skal ta ansvaret for overlevelsesgrunnlaget til de viktigste menneskene i livet, høres krevende ut. «De nye husmødrene» ønsker også at kvinnen skal ha hovedomsorgen for barna mens de er små. Etter mange år med tredelt foreldrepermisjon har heldigvis fedrene kommet mer på banen, og det som kanskje sjokkerer de nye «feministene», er at menn faktisk liker den moderne papparollen.
Linn Suktamuk-Rygg og Berit HauanMandag 29. september 2025 har Gunnar Sander og Trine Bekkby fra NIVA et debattinnlegg hvor de imøtegår vår kronikk mandag 15. september 2025. Der tok vi for oss restaureringsplanen for Oslofjorden som regjeringen lanserte 29. juli, og vårt hovedanliggende var at den ikke vurderer virkningene av klimaendringene som har pågått siden 1980-tallet. Sander og Bekkby påstår at vi mener at «[det] ikke er nødvendig å gripe til tiltak overfor fiskeriene» når det gjelder forvaltningen av torsk. Det kan ikke leses ut fra vår tekst.
Svein Sundby, Åsmund Bjordal og 2 andreBjørgulv Braanen omtaler i Klassekampen 27. september Odd Isungsets nye bok «Dei fordømte karikaturane», om krisen i 2006, der Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i den kristne avisen Magazinet spilte hovedrollen. Braanen forsvarer Klassekampens standpunkt den gang: «Klassekampen skrev på lederplass umiddelbart etter publiseringen at redaktør Vebjørn Selbekk hadde all verdens rett til å trykke karikaturene, selv om vi mente det var uklokt.» Dette er en tvilsom framstilling. Klassekampen og de fleste andre norske aviser skrev at det er helt lovlig å trykke karikaturene, men at en slik bruk av ytringsfrihet er moralsk uforsvarlig – enten fordi trykkingen «krenket» muslimer, eller fordi den satte norske interesser i fare. Dette er sakens kjerne: Store deler av norsk presse nektet å anerkjenne og forsvare Selbekks moralske rett til å trykke karikaturene. Med sin samstemte stempling av selve trykkingen som moralsk illegitim viste de andre mediene ikke bare sin intoleranse, men også en komplett mangel på solidaritet med en presseaktør som både var under sterkt press fra regjeringen, og som hadde mottatt en stor mengde drapstrusler. Når noen blir forsøkt presset til taushet for en lovlig ytring, bør både pressen og samfunnet for øvrig slå ring om vedkommendes bruk av ytringsfriheten. Braanen forsvarer videre norske myndigheters takling av krisen som oppsto.
Carl Müller Frøland