Jonas Gahr Støre takker for det gamle på visjonært vis ved å rette to spark i retning Rødt i Klassekampen nyttårsaften. Dessverre svarer ikke statsministerens presisjonsnivå til det viktige embetet han innehar.
Allerede abonnent? Logg inn
«Det burde være full stopp i opprettelse administrative stillinger i offentlig helsevesen som ikke er merkantil støtte. Nå er det cirka 4–500 mennesker i et offentlig glava-lag i Norge», uttaler overlege Tilde Broch Østborg i boka «Har vi råd til omsorg og mennesker i Norge?» Tom Karp, ledelsesforsker og professor, ga i 2024 ut ei bok med tittelen «Lederisme». Han hevder i boka at lederismen er spesielt utbredt i helsesektoren, hvor han henviser til Sykehusutvalgets rapport fra 2023, der det meldes om at det er 7500 ledere i helseforetakene. Andelen ansatte i administrasjon og ledelse vokste i perioden fra 2015 til 2021 dobbelt så mye som antall ansatte i sektoren generelt. Før helseforetaksmodellen ble i innført i 2001 var det stort sett tre nivå på sykehusene. I dag kan det være inntil seks. Helse Nord som fikk kritikk for topptung administrasjon i 2023, ansatte likevel i 2024 en viseadministrerende direktør.
Astri HolmVi snakker mye om psykisk helse, men kanskje glemmer vi et enkelt og kraftfullt virkemiddel – sang. Sang gir en pause fra tanker, og hjelper på humøret. Å synge i kor gir en energi som du tar med deg hjem. Sangtrening gjør at du bruker flere sanser samtidig, og det flytter fokus vekk fra det vanskelige. Det kan redusere angst, og styrke selvtilliten. Hvorfor er det slik? Når vi synger, puster vi dypere, kroppen roer seg, og hjernen frigjør endorfiner og oksytocin – hormoner som skaper glede og tilhørighet. I tillegg gir korfellesskap sosial støtte og mestring. Derfor bør sang få en tydeligere plass i folkehelsearbeidet – i skolen, i eldreomsorgen og i psykisk helsevern. Sang koster lite, gir mye, og kan bokstavelig gi et bedre liv.
Gro ReppenFrida Fliflets kronikk om «poptimismen» i Klassekampens musikkmagasin 19. september gjør antakelser om hva som motiverte mitt angrep på dagens musikkritikk, det evige maset om «ikoner» og «legender» og den generelle serviliteten. Vi er nok enige om det meste, men noen korrigeringer trengs. Årsaken til at jeg kalte midten av 1980-tallet en «gullalder» er at vi på den tida hadde tre uavhengige musikkaviser i Norge (Beat, Puls og Nye Takter, der sistnevnte opererte autonomt som bilag til Arbeiderbladet). Hva tror Frida Fliflet at det sto i disse bladene? La oss høre: «Å late som om alt i musikkritikken var bedre før, er bare tull: Den var tidvis forutinntatt og tendensiøs, og gjerne full av sexistisk, rasistisk og homofobisk oppgulp. Den typiske kritikeren (jepp, en middelaldrende hvit mann) hadde ingen åpenhet for annet enn akkurat det han likte.» Dette klisjépreiket sliter jeg med. For det første var jeg ingen «middelaldrende hvit mann» i 1985, jeg var yngre enn Frida er nå. Og hva med dette «rockisme» eller «ingen åpenhet»? Jeg gjorde en rask og overfladisk undersøkelse av det første året med musikkbladet Beat (1985-86), for å se hva jeg egentlig drev med.
Torgrim Eggen