Jonas Gahr Støre takker for det gamle på visjonært vis ved å rette to spark i retning Rødt i Klassekampen nyttårsaften. Dessverre svarer ikke statsministerens presisjonsnivå til det viktige embetet han innehar.
Allerede abonnent? Logg inn
Formen på Malkenes sitt tilsvar den 14. oktober på mitt innlegg den 11. oktober illustrerer hovedpoenget i mine innvendinger: anekdoter og en autoritetsappell gjennom utstrakt sitering av teoretikere. I tilsvaret stiller han direkte spørsmål: «Vil dette fremme en saklig debatt?» «Ser Isaksen problemer ved kunnskapsregimets bruk av økonomifaget?» «Oppstår det Popper kaller dogmatisme hos de som ikke er i klasserommet?» De ser åpne ut, men fungerer lukkende. Svarene ligger allerede implisitt i formuleringen. Spørsmålene søker ikke viten, men bekreftelse – en retorisk gest som minner om trosartikler i en nyreligiøs tekstkultur.
Lasse Skogvold IsaksenI et ellers godt portrettintervju med filosof Einar Duenger Bøhn i Klassekampen 11. oktober lar jeg meg frustrere av en kort setning som har hengt seg fast i hodet mitt. Etter å ha fortalt at filosofen er skilt og har flyttet til et småbruk, skriver journalisten dette: «Og lite tyder på at husholdningen røktes av kvinnehender.» Så kommer «bevisføringen»: en beskrivelse av det jeg ser for meg som «kreativt rot», en inspirerende utplassering av bøker, musikkinstrumenter og annet som kan anspore til livsutfoldelse innenfor mange områder. Grunnen til min frustrasjon er dette: Hvorfor tyder denne «innredningen» på at det ikke er kvinnehender involvert? Hva er det kvinnehender ville gjort annerledes? Mener journalisten at en kvinnes hender ikke ville hvile før de hadde fjernet alle spor etter artefakter som har til hensikt å gjøre livet artig og meningsfylt? Jeg tror (håper?) at tankene bak ordlyden ikke stikker stort dypere enn at det er en artig formulering, men likevel: Kjønn har vel lite med toleransen for ryddighet å gjøre? .
Kjersti MosbakkHver gang lønnsforhandlingene nærmer seg, kommer det samme budskapet: Vi må vise moderasjon. Økonomien er presset. Vi må være konkurransedyktige. Det er de vanlige ansatte som må holde igjen – de som jobber i tekniske tjenester, i samferdsel, i helse og omsorg, i kommunene. De som får samfunnet til å gå rundt. Men dette kravet om moderasjon gjelder visst ikke alle. Når Helse Nord skal ansette, er det plutselig helt greit med millionlønninger og ekstra goder.
Hanne Slettvold