Dette er personlig, det kan du vedde på, som gjør at jeg har brukt uker og måneder på å prøve å falle for comebacket til nittitallets deiligst lydende indierockband. Og 1:25 ut i åpningssporet trodde denne gamle Archers of Loaf-fan at North Carolina-kvartetten hadde truffet en rusten spiker på det berømte hodet: Det smeller i overgangen fra refrenget til andre vers, der pianoet danser og gitaren hyler, hviner og støyer statisk over en slarkete og hard bass som jages av kontant dunkende trommer. Vokalisten synger med en rufsete patos om at det er hard to be human, only death can set you free. Og man skal da høre på dem som snakker sant.
Nittitallets indierock vokser opp, med vekslende hell.
Vs tidenes beste
