En liten svale fløy inn
Og begynte å kvitre
For å tilkalle herren i huset
Den ukrainske folkesangen «Sjtsjedryk» er i utgangspunktet enkel. Teksten handler om en svale som kommer med et bud om velstand til våren, og melodien består av bare tre toner som gjentas. Men da komponisten Mykola Leontovytsj laget en ny versjon for kor i 1916, strammet det seg til. I dette arrangementet blir tonearten lysere og lysere, og du skal være en ganske habil sanger for å treffe de siste tonene.
Det er Leontovytsj’ versjon som seinere skulle bli til julesangen «Carol of the bells» på engelsk, blant annet kjent fra filmen «Alene hjemme». «Sjtsjedryk» ble verdenskjent da det ukrainske nasjonalkoret reiste rundt på turné i Europa og USA fra 1919 for å samle støtte til hjemlandets krig for uavhengighet fra Russland.
Nå, hundre år seinere, er spørsmålet om koret av ukrainske flyktninger som møtes på Lunner frivillighetssentral på Hadeland skal gi seg i kast med den. Det er lørdag kveld tidlig i desember, og én uke til de skal opptre på julemarkedet på Harestua.
Viktoria Slomtsjinska fra Kherson har slått et slag for «Sjtsjedryk». Hun synes at de må synge en av sangene som hører med i den ukrainske jule- og nyttårsfeiringen.
– La oss prøve den med to stemmer, foreslår hun.
– Tre, skyter én av de andre inn.
– Nei, la oss synge med fire stemmer og komplisere det enda mer, sier Slomtsjinska sarkastisk.
Så sier hun oppmuntrende:
– Alle er så flinke. Vi klarer dette.
61-åringen forteller de andre at hun nylig leste et intervju med en prest. Han ble spurt om det var greit å synge lystige julesanger i den tida vi lever i. Presten svarte «selvfølgelig». Sangene gjør oss sterkere og hjelper oss med å leve med følelsene våre, refererer Slomtsjinska.
Hun påpeker at alle i koret sitter mye hver for seg, på Brandbu, Gran, Roa, Harestua og Jevnaker og følger med på nyhetene fra Ukraina.
– Det er vanskelig å være aleine, og presten anbefaler å komme sammen for å synge. Særlig når det er høytid, sier hun.
De bestemmer seg for å gi «Sjtsjedryk» et forsøk. På den lille plassen mellom møtebordet og en kommode med kaffekanner stiller de seg opp på rekke. Slomtsjinska har bandasje rundt den venstre armen, etter å ha brukket den da hun falt i bakken. Hun løfter den gipskledde hånda i en advarsel:
– Den som synger dårlig nå, skal vi gjøre det samme med, sier hun og ler.
Passer på 119 personer
En time tidligere presser to fulle søppelsekker med klær seg inn dørene på Lunner frivillighetssentral. Hun som går bak dem og dytter, er Tanya Garmash Dahl, primus motor bak koret. Dahl har bodd i Norge i elleve år. Ingen av dem har vært så intense som 2022.
Siden Russland invaderte Ukraina i februar, har det kommet 35.000 ukrainske flyktninger til Norge. Aldri før har så mange personer søkt om beskyttelse her som i år. Nå er det 35.000 hverdager som skal skapes på nytt i et ukjent land. Så langt har ni av ti fått et sted å bo, og kommunene er i full gang med å skaffe tallerkener, støvsugere og andre ting man trenger for å få en husholdning til å gå rundt.
Så er det alt det andre livet består av, og som man ikke nødvendigvis kan få hjelp med på et kommunalt kontor. Her har frivillige bidratt i rikt monn. I nesten ti måneder har Tanya Garmash Dahl i praksis fungert som tilrettelegger, informasjonssentral og støttekontakt for de 119 ukrainske flyktningene som har kommet til Gran og Lunner.
Først startet hun innsamlingsaksjon for å sende nødhjelp til Ukraina. Noen uker seinere fikk hun et halvt års engasjement i flyktningtjenesten i de to kommunene, hvor hun har jobbet med å bosette ukrainere. Så ble hun korleder.
Dahl er utdannet psykolog og jurist og skulle egentlig levere en masteroppgave før sommeren. Nå sikter hun mot neste vår.
Denne lørdagen har Dahl samlet inn klær fra givere rundt om i kommunene. Mora hennes har sortert dem ut fra behovene som er meldt inn. Én har bedt om tøfler i størrelse 37, en annen ønsker seg en dame-vinterjakke som går over rumpa og en barnedress i størrelse 122. På Roa har de ikke noe sted for utlevering av klær, så etter korøvingen skal Dahl kjøre rundt og dele dem ut.
Sang i ruinene
Inn døra på frivillighetssentralen kommer også broren til Dahl med en høyttaler. I kveld skal koret øve til de to konsertene de skal ha i desember. Han som vanligvis akkompagnerer dem på trekkspill, er på ferie, og foreløpig er det uvisst om de skal ha bakgrunnsmusikk eller synge a cappella. I det hele tatt er det mye som ikke er klart.
Blant alt som opptar henne for tida, går Dahl og grunner på om koret vil overleve etter jul. Ingenting ville vært bedre enn at det oppløses fordi flyktningene kan dra hjem, men sannsynligvis er det andre faktorer som kan gjøre det vanskelig å fortsette.
Men i dag er det mer prosaiske ting som skal avklares. Korlederens mål for kvelden er å sette opp et program til konsertene, avtale transport, øve, formidle informasjon om arrangementer i området og dele ut klær.
– Men det blir alltid sånn at man planlegger én ting, og så blir det noe helt annet, sier hun og ler.
Koret startet som en møteplass. Før sommeren begynte Tanya Garmash Dahl å samle ukrainske flyktninger på frivillighetssentralen to ganger i uka for å prate og dele erfaringer. Etter hvert viste det seg at mange var glade i å synge, og de bestemte seg for å danne et kor. Målet hennes var å gi flyktningene mening i hverdagen. Hun har sunget mye selv, men da har det gått i pop, soul og country. I koret ble de enige om å synge tradisjonelle ukrainske viser.
Ukraina er en nasjon som synger, fastslår Dahl, som har hørt at det finnes en halv million folkesanger på morsmålet hennes. Hun tror sanggleden blant annet handler om at landet er blitt angrepet så mange ganger.
– I historisk perspektiv har alt stått i ruiner. Det som det ukrainske folket har igjen, er sangene.
Hånda til hjertet
«Sjtsjedryk, sjtsjedryk, sjtsjedrivotsjka», synger koret i sin første gjennomgang av sangen. Ordet kan oversettes med «en glad giver». Det blir raskt klart at Viktorias trussel om å brekke hånda til dem som synger dårlig, har hatt liten effekt.
Én etter én faller av når forsangerne synger lysere og lysere. Stemmene sprekker, og flere begynner å le. Alle er enige om at de ikke kan gå så høyt, og de prøver igjen.
Etter noen forsøk går Tanya Garmash Dahl rundt og stiller seg opp foran hver av dem og synger, så de vet hvor de skal ligge. Medlemmene i koret er mellom 12 og 67 år gamle, og innlevelsen kan se ut til å stige med alder. De tre ungdommene i rekka fniser, dulter borti hverandre og viser hverandre ting på mobilen mellom slagene.
Seks gjennomganger seinere er koret nesten helt samstemt. De andre sangene de skal synge, går lettere. Best stemning blir det under den livlige visa «Du har sviktet og lurt meg», om en gutt som ber med seg en jente ut hver dag i en uke uten at hun møter opp. Korets eldste medlem Olga Krugova danser lett til melodien, gjør store håndbevegelser og sender flørtende blikk til de andre.
Korøvingene på Roa tar henne tilbake til barndommen i Kyiv. Da hun var liten, sang hun i kor, danset og spilte teater. Men etter at hun startet sitt eget markedsføringsselskap og fikk familie, ble det ikke mye tid til fritidsaktiviteter.
Etter krigsutbruddet finner hun mening i å formidle ukrainsk kultur til andre.
– På vår syndige jord er det relasjoner mellom mennesker som betyr mest, sier Krugova.
Hun forteller om den ukrainske kvelden de var med på i Gran i september. Der sang koret blant annet den ukrainske nasjonalsangen, og da er det tradisjon å holde hånda til hjertet. Denne kvelden hadde 108 nordmenn møtt opp, forteller hun.
– Alle reiste seg opp og holdt hånda til hjertet da vi sang. Jeg ble veldig rørt av det. Alle som sang begynte å gråte, og de gråt sammen med oss, sier Krugova.
Eldre i aktivitet
Sju dager etter øvingen rigges det klart til julemarked på eldresenteret på Hadeland. En lukt av vafler sprer seg i lokalet. På bordene som er stilt opp, ligger det hjemmestrikkede klær i alle farger, geiteskinn, økologisk honning og broderte juleduker.
Tanya Garmash Dahl kommer inn fra den bitende kulda med julekaker i små gaveposer som søstera og mora hennes skal selge. Hun har også tatt med seg alle de røde klærne hun kunne finne hjemme. Koret skal kle seg i julas farge, men ikke alle hadde noe å ha på seg.
Etter å ha lagt fra seg julekakene begynner Dahl å bære ut bord i det store oppholdsrommet. Ved ett av dem skal 82 år gamle Galina og dattera hennes Elena fra Kharkiv selge hjemmestrikkede sokker og kurver som de har flettet av avispapir.
For korlederen har det vært viktig å holde de eldre flyktningene i aktivitet. Hvis man er over 55 år når man kommer til Norge, får man ikke ta del i introduksjonsprogrammet som skal forberede flyktninger til arbeid eller utdanning. Er man over 67 år, har man heller ikke rett på norskkurs. På møtene på Frivillighetssentralen begynte Dahl å kartlegge hvem som hadde hvilke interesser. Så har hun skaffet garn, malesaker og andre ting som trengs.
– Jeg har prøvd å støtte dem så de kan gjøre det de liker. Kurvene av papir er blitt veldig populære. De har solgt mye til lokalbefolkningen, forteller hun.
Lys for dem som gråter
Når koret samles på bakrommet for å øve, er Svitlana Spyrydonova opprørt. Den 27 år gamle arkitekten fra Mariupol har sett at noen har stilt ut russiske matrjosjka-dokker på et av bordene.
– Jeg bare lurer på hvor mange flere ukrainere som må dø før man slutter å selge russisk kultur. Russerne har ødelagt livet mitt, sier hun med tårer i øynene.
Spyrydonova rister på hodet og får umiddelbart en klem fra en av de andre. Dahl kommer bort og stryker henne på ryggen. Matrjosjkaene viser seg å stamme fra et dødsbo, og de ble stilt ut sammen med flere andre gjenstander. Irene Bergan Gustavsen sier at hun ikke hadde noen politisk tanke ved å selge dem, men at hun synes de var fine.
– Det er veldig tragisk hvis jeg såret noen, og det beklager jeg virkelig, sier hun.
På det provisoriske øvingsrommet begynner koret å synge. Men det er ikke de tre tonene til «Sjtsjedryk» som fyller rommet. Tanya Garmash Dahl forteller at de bestemte seg for å droppe sangen som ble verdenskjent da Ukraina kriget mot Russland for hundre år siden. De forsøkte flere ganger på forrige øving, men fikk den ikke til å sitte.
Dahl har bestemt seg for å starte dagens opptreden med «Tenn lys», siden de tross alt er her for å feire den norske jula. Koret tar plass innerst i oppholdsrommet. På bordene foran dem sitter mange av beboerne på eldresenteret og spiser vafler og drikker kaffe. Dahl forteller hvem de er, og oppfordrer alle til å være med å synge. Når sangeren kommer til andre vers, er det flere som må løfte servietten sin til øyet:
«Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem / Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem»
Hjemløs snødronning
Da Kherson sør i Ukraina var okkupert av russerne, brøt de ned inngangsdøra til det regionale barnebiblioteket i byen. De beslagla lokalene og tok kontroll over møbler og datautstyr, ifølge politiet i Kherson oblast. På barnebiblioteket har det i mange år blitt arrangert forfatterkvelder, opplesninger og festivaler. Kvinnen som har trukket i trådene, er koristen med gipsen, Viktoria Slomtsjinska.
Slomtsjinska viser oss flere bilder og videoer på mobilen. Her er hun kledd opp i staselige kostymer og elegante buksedrakter som minner om noe Åse Kleveland kunne hatt på seg. Slomtsjinska har jobbet på biblioteket i 20 år, hvor hun blant annet har hanket inn noen av Ukrainas mest kjente forfattere og spilt i flere teaterstykker.
På et av bildene er bibliotekaren kledd ut som Snødronningen, med hvit kjole og en taggete krone. Hun sitter på en isblå trone. Bildet er tatt på et kjøpesenter i Kherson, hvor de hadde en teaterframføring i desember i fjor. Senteret var noe av det første russerne ødela da de tok seg inn i Kherson, forteller Slomtsjinska.
Når vi møter henne, er det tre uker siden hjembyen hennes ble gjenerobret av ukrainske styrker. Men det kommer fortsatt dystre rapporter derfra. 61-åringen sier at det er umulig å ta innover seg alt.
Ødeleggelsene er store, folk blir fortsatt drept av det russiske artilleriet som står utenfor byen, og det er mangel på strøm og vann. Da hun snakket med mannen sin i morges, som er blitt igjen i Kherson, fortalte han at han håpet å få tak i noen medisiner fra en hjelpeorganisasjon.
For Slomtsjinska er koret et fristed hvor hun kan være sammen med mennesker hun er glad i.
– Det gir meg mye glede. Sjela mi blir veldig glad, og det blir lettere å leve, sier hun.
Oppslukt av Undset
Allerede den første uka i Norge dro Slomtsjinska til Nasjonalbiblioteket i Oslo for å låne bøker. Med seg fra Ukraina hadde hun en rosa, velbrukt notatbok hvor ryggen har løsna. Her skriver hun opp alle bøker hun leser, og gir dem poeng fra én til fem. Etter at hun kom til Norge i juli, har hun lest ti bøker av norske forfattere på russisk. Det er mange firere og femmere i margen.
– De har fått gode karakterer?
– Ja, jeg prøver å lese det beste, sier hun og smiler.
Ukraineren har startet med nobelprisvinnerne Sigrid Undset og Knut Hamsun. Slomtsjinska forteller at hun ble oppslukt av biografien til Sigrid Undset, særlig delen som tar for seg livet hennes under andre verdenskrig. Forfatteren mistet sønnen sin i kampene i Gausdal i april 1940. Selv måtte hun flykte fra Norge den samme våren på grunn av sin offentlige kritikk av Adolf Hitlers raseteorier. Fra USA forsvarte hun de allierte i artikler og foredrag.
– Hun var en veldig modig person. Det som skjer i Ukraina, ligner veldig på det som skjedde i Norge under andre verdenskrig, sier Slomtsjinska.
Hun forteller om Undsets engasjement i fredsorganisasjonen Society for Prevention of World War III, som jobbet for at det aldri skulle bli noen tredje verdenskrig.
– Dessverre døde den ideen. Det er veldig trist. Kanskje arbeidet de satte i gang, kunne ha hindret alt det som skjer nå.
Slomtsjinska har en plan om å dra og besøke Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk på Lillehammer. For nå er hun i gang med å lese «Kristin Lavransdatter».
Usikker på framtida
Etter at den siste julekonserten deres er fullført, går koret i Lunner en uviss framtid i møte. De startet med tjuefem personer, og nå er de rundt ti igjen. Noen er travelt opptatt med språkkurs og introduksjonsprogram, men Dahl forteller at flere sliter med depresjon.
– Det er ikke så lett, sier hun.
Hun som har vært primus motor fram til nå har ikke egentlig tid til å drive koret videre. I tillegg til at hun skal levere en masteroppgave til sommeren, fikk hun seg også ny jobb som familieveileder 1. desember. Så har hun mora, broren, søstera og nevøen sin å tenke på, som alle flyktet fra Ukraina tidligere i år. For ikke å snakke om at hun ønsker seg mer tid med sin ti år gamle sønn.
– Jeg har brukt mye tid på å betrygge ukrainere. Noen har folk i familien som dør, noen får syke barn, og de trenger støtte. Det er mange som skriver til meg om råd og hjelp, sier hun.
Dahl håper likevel at koret får til å fortsette. Ideelt sett trengs en musikalsk leder som har kompetanse til å utvikle sangerne. Selv har hun ikke villet være for streng på øvingene. Det viktigste er at medlemmene har et sted hvor de føler at de hører til, at de kan bidra og gjøre noe nyttig. Det er helsefremmende, fastslår psykologen.
– Det har vært helt utrolig givende å jobbe med dette koret. Vi er blitt som en stor familie, sier hun.
Gaver til barna
Forrige helg samlet flere av damene seg hos Olga Krugova. Der lærte hun de yngre medlemmene å lage den tradisjonelle retten vareniki, et bakverk av smørdeig med potetfyll.
Dahl har merket en endring på dem hun synger med. I begynnelsen var det flere i koret som ikke dukket opp hvis ikke hun skulle dit. Nå er de blitt tryggere, men de har likevel ikke lyst til å gi slipp på korlederen sin. Det er et vanskelig dilemma for henne.
– Vi må prøve å finne en god løsning, sier hun.
Men først er det jul. Dahl prøver å organisere en måte å få gitt gaver til flyktningbarna i Gran og Lunner. Hun er i kontakt med flyktningtjenesten for å få alder og kjønn på alle. For ett prinsipp er ufravikelig:
– Hvis man skal gi julegaver til barn, må man gi til alle.
I Ukraina er det mest vanlig å feire nyttår. På nyttårsaften utveksler man gaver, og mange går rundt juletreet. De som feirer jul, gjør det i henhold til den ortodokse kirka den 6. januar. Korets siste planlagte opptreden blir i forbindelse med en julefeiring som Dahl skal være med å organisere denne dagen. Før det vil hun invitere til filmkveld dagen før nyttårsaften, da det er tradisjon for å se julefilm i Ukraina. De skal også feire «gammelt nyttår» etter ortodoks tradisjon 13. januar.
– Det planlegges og planlegges?
– Jeg synes det er veldig viktig at de får feiret som vi feirer i Ukraina, ellers kommer de til å føle seg ensomme. Det betyr så mye for meg at de har støtte og trygghet, sier Dahl.
Med dikt som barn
På en korøving på Lunner frivillighetssentral før sommeren var det noe som brast. Medlemmene hadde vært enige om at koret skulle være et sted for lys og positivitet. Alle hadde lyst til å løfte hverandre opp, ingen ville vise fram det vonde de gikk og bar på. Men en kveld hadde Olga Krugova med seg noen dikt hun hadde skrevet.
Ett av dem går som dette:
Morgen i Norge
Solen står opp
og gir en klem til jorda
som i mitt kjære Ukraina
Det eneste er at jeg ikke er der.
Brått satt alle sammen og gråt. For Tanya Garmash Dahl var det første gang hun felte tårer offentlig siden invasjonen.
– Jeg husker at jeg tenkte: «Oi, jeg bærer på så mye selv». Det var godt å få utløp for det, sier Dahl.
Olga Krugova har elleve familiemedlemmer som kjemper i krigen. Flere venninner har mistet sønnene sine. Før krigen startet, hadde hun aldri skrevet et eneste dikt. Men i slutten av februar skrev hun sine første linjer. Det ble et sint og fortvilet verk. Hun kunne ikke forstå hva som hadde skjedd, forteller hun.
– Jeg er veldig glad i det jeg skriver. Diktene er som mine barn. Jeg vet ikke hvordan de blir født. Kanskje de kommer ovenfra, sier hun.
67-åringen fra Kyiv sier at hun må ha en engel som passer på henne. Da krigen startet, var hun i trygghet i Norge på besøk hos dattera. Hun er glad for å være her med familien sin, men hun savner huset sitt og blomstene i hagen som dør uten henne.
– Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg føler at jeg er en flott og pen dame. Men på grunn av sorgen i hjertet, ser jeg ikke fin ut lenger, sier hun.
Krugova bærer på sorg, men også på et håp. Alle diktene hennes, bortsett fra det første, slutter med en tro om at det blir bra i Ukraina.
Broderier fra Poltava
Det er mandag 12. desember, og i en lang, smal gang på Nav Lillestrøm flagrer det i broderte bomullsbluser. Snart er det klart for norsk-ukrainsk kulturkveld i den store kantina i bygget, og koret skal pynte seg. Skjorta de tar på seg kalles vyshyvanka, og er en del av de tradisjonelle ukrainske folkedraktene som kommer i ulike varianter. Her er det blant annet én fra sentralregionen, en fra Poltava og en mer moderne variant i lin.
Mellom garderobeskapene i gangen snører noen på seg røde, høyhælte sko mens andre bytter på å stå foran det lille speilet og dandere hårbøylene sine på plass. En mor hjelper dattera si med å feste beltet som skal rundt livet. Tolvåringen snurrer rundt og rundt mens beltet strammes, som på en beltestakk.
Klokka elleve i går kveld fikk Dahl vite at hun får med seg en danser til sangen hun skal synge solo, og i natt fikk hun også beskjed om at en av arrangørene kan akkompagnere dem på piano. Hun har ikke sovet så mye. Etter en kjapp lydsjekk med pianisten stiller koret seg opp i foajeen. «Så vakre de er!» utbryter en dame som går forbi.
I kveld har Akershus musikkråd lagt opp et program med blant andre den lokale viseklubben og et korps. De skal informere de ukrainske flyktningene i området om hvilke tilbud som finnes i Lillestrøm. Det er det ukrainske koret som åpner ballet foran juletreet i foajeen med «Dobryj vetsjir tobi», en julesang om takknemlighet. En dame med refleksvest kommer inn døra og stemmer umiddelbart i.
For Olga Krugova betyr det mye å kunne vise fram ukrainsk kultur, både til nordmenn og ukrainere. Hun ser på sangen som en måte å opprettholde en kopling til hjemlandet.
Koplingen er der også fysisk for flere av dem. Viktoria Slomtsjinska har festet et sølvsmykke i form av Ukrainas nasjonalsymbol på et gult og blått bånd rundt halsen. På to av de manikyrerte neglene til 14 år gamle Maria Koltunova er det samme symbolet tegnet inn i svart.
Bjellenes klang
Før koret skal opp på scenen igjen, er det blandakoret Fermate vokal som står for tur. Dirigenten deres forteller at de skal synge det som opprinnelig er en tradisjonell ukrainsk folkesang. Så nynner hun melodien. Det er de tre tonene til «Sjtsjedryk», sangen som koret bestemte seg for å legge vekk. Flere av dem lyser opp, utbryter «Ah!» og klapper i hendene når de får høre hvilken låt det er.
Dirigenten finner riktig starttone med en stemmegaffel, og setter i gang sopranene:
Hark, how the bells
Sweet silver bells
All seem to say
‘throw cares away’
Flere i koret hever øyenbrynene når sopranene treffer de lyseste tonene, og noen veksler blikk idet sangen kulminerer i mektig, firstemt klang. Alle klapper begeistret. «Bravo!» roper Olga Krugova.
Da den amerikanske komponisten Peter Wilhousky laget sin versjon av «Sjtsjedryk» i 1922, gikk han vekk fra fortellingen om svalen som kvitret om de store avlingene og velstanden som skulle komme til våren. Melodien minnet Wilhousky om lyden av bjeller, og hans tekst handler om hvordan de lystige tonene skaper fryd hos både unge og gamle. Denne måneden er det mange som har fått høre den ukrainske folkesangen. I kirker og forsamlingshus over hele landet har norske kor sunget «Carol of the bells» i solidaritet med Ukraina.
Kanskje er det denne versjonen som passer best denne jula, tross alt. Den som ikke kommer med store lovnader om våren, men som handler om gleden i en liten melodi.
Etterord: Når vi snakker med Tanya Garmash Dahl rett før jul, kan hun fortelle at koret er blitt enige om å fortsette, med øving hver uke. Det har kommet flere ukrainere til Gran og Lunner som har lyst til å være med. Dahl blir med igjen for fullt når masteroppgaven er ferdig. Koret har ikke gitt opp å synge «Sjtsjedryk», og planen er å framføre den på den ukrainske julefeiringen 6. januar.