Akkurat nå

Juleønske

Hærverk

Jeg trodde aldri jeg kom til å savne koronabobla. Det var så klart foruroligende å se hvordan stadig sprøere ytringer viste hvor usunt det er for enkelte å oppholde seg altfor lenge i eget selskap. Hvis de trodde jorda var flat før, er de i hvert fall sikre på det nå. Hvis de trodde drivhuseffekten ikke fantes, vet de at den er en konspirasjon nå. De vet sikkert også hvem som har konspirert det i hop. Hvis de trodde diskriminering eksisterte før pandemien, har de nå blitt sikre på at den underliggende årsaken til hvite mannsbastioner (og hvor kjipt det ofte er å være kvinne eller minoritet i et sånt miljø) virkelig har med diskriminering å gjøre. Det kan ikke forklares ved at absolutt alle kvinner og minoriteter kommer til kort av personlige årsaker i akkurat dette spesielle miljøet. Den siste konspiratøren der er meg. Det er min konspirasjon, har jeg skjønt, for nå har bobla poppet. Jeg må ut i verden og snakke med folk som ikke er innforstått med mitt verdensbilde. Ja, jeg har vært på enda et julebord. Og ja, jeg gikk tidlig hjem nå igjen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Rimini

«R.i.m.i.n.i, come stai!?» Mørket har lagt seg over den italienske badebyen, og gatene er fulle av liv. Fra en scene langs havnepromedaden dunker det ut generiske EDM-låter, hvor to radioverter står og hoier og oppmuntrer publikum. Jeg skulle egentlig bare kjøpe en takeaway-pinsa (ikke pizza) på en restaurant i nærheten, men ble overrumplet av lysene, musikken og folkemengden. Tidligere på dagen hadde reisekameraten min og jeg vært i San Marino og dermed krysset av et nytt land på lista over land man har besøkt, en liste som egentlig bare er av verdi for en selv. I San Marino hadde vi utforsket de to ikoniske borgene på toppen av Monte Titano, sett på gamle våpen, fått høydeskrekk, spist et begredelig måltid på en turistkafé nedenfor klippene, kjøpt suvenirer og sittet på en uteservering på plassen foran byens eventyraktige rådhus og drukket brus. Fra høytalerere runget italo disco-klassikere ut mot det frodige italienske landskapet i horisonten. Utsikten var upåklagelig, men jeg hadde dessverre heller inntrykk av å befinne meg i en slags Disney-fornøyelsespark enn på historisk grunn.

Ugla

Kong god nok

I et lite og fjellfylt land langt mot nord bodde det en gang en konge. Han var gammel og klok og tro mot sine verdier, men også lun, morsom og åpen. For disse egenskapene var han elsket av sitt folk. De var alle enige om at han var den beste kongen landet kunne ønske seg. Kongen hadde et særlig øye for alle de som ikke var helt som alle andre i kongeriket. Det gjaldt blant annet barn og unge som opplevde mobbing og utenforskap, eller andre som slet med å passe inn på de tusenvis av gårdstun rundt om i det langstrakte landet. At kongen så dem i øynene og anerkjente deres plass i kongeriket, ga også håp for alle andre som følte at det ikke var helt som alle andre.

Ugla

Shopping

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å dra til en storby utelukkende for å gå på shopping. Å vandre retningsløst fra butikk til butikk uten noen annen plan enn å handle for handlingens skyld – der finner du mitt Gomorra. Londons Oxford Street og Regent Street er i så måte være syndens pøl. Der regner det alltid. Og når det ikke regner, holder butikkene likevel åpent for de som skulle ønske at det hadde regnet, siden det tross alt ikke er noe poeng å gå i butikker når det er fint vær. Jeg har ingenting imot målbevisste handleturer. Faktisk kan jeg finne glede i å legge opp en rute med tre til fire butikker som selger produkter jeg av en eller annen grunn har bruk for på et gitt tidspunkt.

Ugla