Feminist javisst

O jul med din sorg

Da jeg gikk ned med søpla, hadde ribbefett-stanken lagt seg som napalm i oppgangen.

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Av ulike sårsaker (freudian tastefeil: ‘årsaker’ skulle det stå). Altså, av ulike årsaker tilbrakte jeg julaften i fjor alene. For første gang i livet mitt. Eller nesten alene. Først hadde jeg bestemt meg for å sitte i blokkleiligheten min og late som om dette var en hvilken som helst kveld, bare at alle vennene mine tilfeldigvis var opptatt. Sånt kan jo skje. Det lot seg ikke gjennomføre. Jeg vurderte å drikke meg sanseløs full. Det var for stakkarslig og sørgelig. Jeg var imidlertid heller ikke i stand til å stelle i stand jul til meg selv, med julemat og lys samt sølvguttenes kastratstemmer på radioen. Rastløsheten og ensomheten krafset i den forsvarsløse sjelen min.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

At kunst­ver­denen også er et livsstils­fe­nomen, er godt kjent. Nå har galle­ris­tene dessuten entret restaurant- og hotell­bran­sjen.

Spielbergs ønskedrøm om et nytt medie­fel­lesskap er ufattelig regressiv.

Henie Onstad Kunst­sen­ter er kommet på utstilling hos konkur­renten Nasjo­nal­mu­seet.