DebattBokbransje

Prisen for å selje ei bok

Å selje bøker gjennom Norli kan fort verte ein dyr hobby. Eg gav ut ei barnebok på eige forlag i år etter å ha gitt ut fire andre på eit ordinært forlag før. Denne gongen ville eg prøve å gi ut sjølv. Sidan boka blei kjøpt inn av kulturrådet, har eg eigentleg ingenting å klage på. (Hurra for kulturfondet og biblioteka!) Eg fekk meg derimot ei stor overrasking då eg skulle ut og selje dei 300 andre bøkene eg hadde fått trykt opp. Eg kontakta Norli for å høyre om dei ville ta inn boka mi i butikkane sine. Det ville dei, men først måtte eg fylle ut eit skjema. Her stod det at dei gjerne ville ha 40 prosent rabatt på bøkene og at eg skulle betale frakt. Då sette eg meg ned med ein kalkulator og rekna. Sidan eg hadde bestemt meg for at boka skulle koste 200 kroner i utsal, og Norli skal ha 40 prosent rabatt, ville eg få 120 kroner for ei bok. Av dette skal eg betale frakt. Frakt for ei bok er 46 kroner. Kontrakten seier nemleg at butikkane skal kunne bestille ei bok om gongen, så dette kan bli dyrt. Eg trekkjer 46 kroner frå 120 i reknestykket mitt, og sit att med 74 kroner per bok. Ja, ja, det er no litt, men – det er eit men her. Eg har då betalt trykkeriet om lag 100 kroner per bok, og det må eg trekke frå først. 74 minus 100 er minus 26. Eg er altså nede på minus 26 kroner for å selje ei bok gjennom Norli. Men reknestykket mitt er ikkje ferdig med dette, for i tillegg må eg sjølvsagt trekke frå dei 20.000 kronene eg har brukt til redaktør, språkvask, korrektur og omslag. Delt på 300 bøker går eg nye 66 kroner i minus per bok. Altså har eg utgifter på 166 kroner for ei bok eg sel til Norli for 74 kroner, så totalt går eg 92 kroner i minus per bok. Og då har eg sjølvsagt ikkje rekna ei krone for arbeidet eg har hatt med å skrive boka. Det har gått med ein del arbeidstimar til dette dei siste åra.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Diplomati

Ikke gjør som mora di

Ikke stol på autoriteter som støtter krigføring. Ikke godta at unge mennesker må dø på slagmarken. Ikke lytt til politikere som rettferdiggjør våpenkappløp. Ikke tro at avskrekking er den eneste vei. Ikke hør på dem som snakker om en ytre fiende. Ikke steng ute livets tale som hvisker med lav stemme. Verden er mer.

Boligpolitikk

God artikkel!

Celine Brøndmos kommentar «Eierlinjas paradoks» (Fokus, 7. juli) er det beste jeg har lest i denne avisa på lang tid. Det skrives spalte opp og ned om boligpolitikk og beskatning der det diskuteres hva som er mest rettferdig. Det tause premisset er at dette er et innfløkt spørsmål for økonomer og skattejurister. I nasjonalregnskapet bokføres bolig som en investering. Men først med konjunkturomslaget og investeringstørken etter århundreskiftet, da kapital helt logisk tok den veien, våknet også den alminnelige boligeieren gradvis opp som investorer. De ideologiske motsetningene (paradoksene) som melder seg ved et sånt skifte, beskrives forbilledlig i Brøndmos artikkel − hinsides hva vi venter oss av økonomer ofte i skikkelsen av en «sjeføkonom». Så viser det seg at Brøndmo også er filosof, det er utvilsomt derfra ekstradimensjonen stammer.

Religion

De nye gudshusene

Den tradisjonelle religionen i Norge føles i dag like utdatert som å sende en faks med en brevdue. Et stort flertall av befolkning har ikke noe reelt forhold til kirken eller religiøse dogmer. Men hva gjør vi når de tradisjonelle gudshusene tømmes? Vi fyller konsertarenaer, stadioner og puber. Menneskets behov for tilhørighet, ritualer og noe større enn seg selv forsvinner ikke bare fordi vi slutter å tro på Gud. Vi flytter bare alteret. På vei til Karpe-konserten en regnfull torsdag så jeg tusenvis av mennesker gå mot Ekebergsletta.