Når mesteparten av arbeidsdagen tilbringes på sykkelsetet, er sikkerhet sentral.
– Å få budene til å bruke hjelm og lys er det jeg har brukt mest tid på som verneombud. Det har vært en kamp, sier Solfrid Klakegg Surland, hovedverneombud i Foodora.
Surland jobber sammen med Philip Rein og Harpreet Gill som er verneombud i Oslo. De ansatte budene er pålagt å bruke hjelm og lys, ha fungerende bremser og bruke piggdekk vinterstid. Oppdragstakerne er kun pålagt å bruke hjelm og lys. Surland kaller det «umulig» å følge opp at budene følger reglene.
– Det er fordi bransjen er dominert av folk som ikke er ansatt, sier hun.
Gill legger til:
– Vi opplever at vi har en forsvinnende rolle i selskapet.
Færre ansatte
Da Foodora etablerte seg i Norge i 2015, var alle budene ansatt. I dag er bildet et annet. Ifølge daglig leder Elisabeth Myhre er flertallet i dag oppdragstakere. Foodora vil ikke oppgi hvor mange bud som er ansatt og begrunner det med konkurransehensyn.
I 2019 streiket Foodora-ansatte for å få tariffavtale. Det fikk de, etter fem uker i streik. Siden den gang har det bare gått nedover med sikkerhetskulturen, ifølge de tre verneombudene.
– Fem måneder etter streiken eksploderte alt. Frilansbruken økte mye, fordi de måtte møte konkurransen fra Wolt, sier Rein.
Verneombud skal følge opp ansatte i en bedrift. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for oppdragstakere. Wolt har ingen ansatte bud og har dermed ikke verneombud. Surland frykter at det kan gå negativt utover Foodora.
– Vi er redde for at Foodora skal straffes av Arbeidstilsynet som den eneste i bransjen som faktisk har en HMS-politikk, sier hun.
Selv om Foodora og Wolt konkurrerer, ser budene på hverandre som kolleger, uavhengig av fargen på jakka.
– Vi møtes på restauranten og snakker sammen. Det er en helhetlig kultur, og den sikkerhetskulturen har kollapset, sier Surland.
Rein legger til:
– Da det var 80 prosent ansatte, var det lettere å takle de ulike sakene. Vi antok at budene som ikke hadde lys eller hjelm, var ansatt.
Verneombudene mener at Foodora ikke prioriterer å følge opp at budene følger reglene i stor nok grad.
– Foodora har regler om at hjelm og lys er påbudt, men de gjør ikke på langt nær nok for å få dem til å bruke det. Hvis ingen sjekker, hvem bryr seg da? spør Surland.
Skaper press
Det er regler for hvilke kjøretøy som er lov å bruke på jobb for Foodora. Rein viser til at enkelte bud trimmer kjøretøyene sine. Dette fører til at de kan gjøre jobben raskere og skaper videre et kunstig press.
– Folk ser at alt er lov, og det som betyr noe, er hvor mange bestillinger du har gjennomført.
Verneombudene frykter at dette fører til at budene tar større risiko i trafikken. Rein har også fått tilbakemelding fra andre bud som er bekymret for utviklingen.
– Når de ser disse syklistene, skammer de seg, fordi de ikke vil assosieres med noen som bryter loven.
Foodora fører statistikk over ulykker som skjer på veien, men Surland frykter at mørketallene er store. De oppfordrer budene til å fylle inn skadeskjema, men hun tror at dette ikke nødvendigvis følges opp av alle.
– Særlig blant frilanserne. Det er ingen egen statistikk for dem, og de har ikke noe insentiv til å melde inn skader. De får ingenting ut av det.
Gill legger til at bruken av ulovlige kjøretøy skaper et urealistisk arbeidspress.
– Frilanserne får betalt per levering, så de har åpenbart motivasjon for å kunne kjøre så fort de kan, sier Surland.
De ansatte budene får også betalt per levering, men har en fast timelønn som ligger i bunn. Alle bud får i tillegg betalt per kilometer de kjører. Verneombudene mener at risikoen for ulykker, er for høy til at sikkerhetstiltak kan overlates til hvert selskap. Derfor ønsker de en forskrift for sykkelbud som påbyr hjelm og piggdekk på vinterføre, men understreker at også en slik forskrift må følges opp av arbeidsgiver.
Ønsker lik oppfølging
Foodora-sjefen har forståelse for at verneombudene synes situasjonen er utfordrende og sier at også bedriften deler den opplevelsen.
– Foodora sjekker at regler følges, og vi bryr oss, sier Myhre.
– Når det kommer til oppdragstakere, har vi begrenset styringsrett. Det er vanskeligere å styre utstyrsbruken når dette egentlig er noe som er opp til den enkelte å styre selv, sier hun og fortsetter:
– Jeg skulle ønske at vi hadde større anledning til å ha mer like regler for oppdragstakere og ansatte. Det ville gjort det lettere å hybridmodellen som vi har. Vi står aleine om å ha verneombud fordi vi har ansatte. Det er krevende.
– Skulle du ønske at dere hadde flere ansatte?
– Vi som bedrift har tilpasset oss det budene ønsker, og de ønsker å være oppdragstakere. Når det er sagt, er konkurransesituasjonen krevende. Det er mer kostbart å ha ansatte, så fra et bedriftsperspektiv er ikke det å ha flere ansatte en lønnsom vei å gå.
Myhre sier at alle bud får den samme beskjeden og den samme sikkerhetsopplæringen, men at det bare er de ansatte som kan pålegges bruk av utstyr. Hun sier at de har såkalte spot checks, stikkprøver, og følger opp dem som bryter reglene. Oppdragstakerne får utdelt utstyr fra selskapet og blir oppfordret til å bruke det.
– Det står i kontraktene hva slags utstyr de skal bruke, men det er begrenset hvor langt vi har lov til å gå i å håndheve dette.
Ifølge Myhre jobber selskapet for å øke hyppigheten av kontrollene.
– Det er også en balansegang for når du kanskje drar det for langt. Vi har fått tilbakemeldinger fra bud som synes at vi blir for strenge og heller vil jobbe med konkurrenten.
Ifølge Myhre har det vært få tilfeller der bud har brukt ulovlige kjøretøy.
– Når det kommer til hastighet, monitorer vi den kontinuerlig. Vi veit hva slags kjøretøy den enkelte bruker, og vi følger med på farten. Hastigheten har det ikke skjedd noe med de siste årene. Vi legger ikke opp til at det skal være noe press om å sykle fort for å få levert x antall bestillinger.
– Det gjør man jo med oppdragstakermodellen, man får vel betalt per levering?
– Det gjør du, men det gjør ansatte også. Det handler om å være effektiv når du er hos kunden og restauranten, og ikke på veien. Det er vi veldig tydelige på.