Det blir mange kaffekopper på Farooq Ahmed om dagen. Minst sju kullsvarte kopper går ned i høyt tempo innimellom stabling, bestilling og prising. Han er butikksjef på Norbygata dagligvare på Grønland i Oslo.
– Skal du spise ordentlige dadler, må du gå for disse. De er de mykeste jeg har, sier han og plukker opp en pakke fra Emiratene.
Under ramadan har han rundt 50 ulike daddelvarianter i butikken, noen for enhver smak.
Selv på en rolig formiddag som denne er Norbygata dagligvare et knutepunkt og ressurssenter. Mens Ahmed stabler blomkål, tomater og den lille belgfrukten okra og sorterer ut det som skal selges for halv pris, kommer det stadig nye kunder bort til ham. En mann prøver å prute på en sekk med ris. Han sier kona har sendt ham for å spørre om å få rabatt, og Ahmed legger armen på skulderen hans og slår av 20 kroner. En ung kvinne spør etter en spesifikk type idli-ris som hun trenger til en bangladeshisk gryte. Ahmed vet råd, og så fort hun har pekt ut en rissekk, styrter en medarbeider til for å bære den bort til kassa for henne. En eldre dame spør Ahmed om han kjenner noen som har husrom til leie, og han noterer ned navn og nummer.
Til butikken kan folk komme og spørre om alt mulig og bli satt i kontakt, forteller han. Noen trenger å låne bil eller verktøy, andre er på leting etter gode håndverkere eller advokater.
– Vi har hjulpet folk med UDI-problemer, Nav-problemer, regninger og Bank-ID – ting som er helt nytt for dem. Her handler det folk som aldri har brukt en datamaskin. Sånt har du ikke på norsk dagligvare. Der er det fort inn og fort ut, sier han.
Denne typen dagligvarebutikker, frittstående uten kjedetilknytning og ofte drevet av folk med innvandrerbakgrunn, finnes ikke bare overalt på Grønland og Tøyen i Oslo, men også i de fleste store og mellomstore norske byer. De har sin faste kundekrets og spiller en viktig rolle i mange lokalsamfunn, som bindeledd og formidlingskanal til folks ulike hjemland.
Men de har også et annet viktig særpreg: mangelen på norske varer. Til tross for alt fra pandemi og forsyningsstopp til ekstreme priser på råvarer og strøm, er det nemlig dette som nå er Ahmeds største hodepine: konkurransevilkårene i dagligvaremarkedet i Norge.
Hardere lut
De siste månedene har de folkevalgte satt inn støtet mot dagligvarebransjen. Flertallet på Stortinget mener konkurransen må bedres og maktkonsentrasjonen bremses. I mai samlet næringskomiteen seg om en rekke vedtak, og den 25. oktober fulgte regjeringen opp.
Det mest radikale forslaget fra næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) er å forby prisdiskriminering. Det betyr at dominerende leverandører, slik som Orkla, Tine, Ringnes, Mills og Coca-Cola, ikke kan gi bedre innkjøpspriser til for eksempel Norgesgruppen enn til andre aktører, uten at prisforskjellen begrunnes saklig. Vestre vil også forby usaklig prisdiskriminering dersom det begrenser eller er egnet til å begrense konkurranse.
Men han er ikke den første som har prøvd. Gjennom minst ti år har ulike mat- og næringsministre lovet å få bukt med monopoltilstandene. Ahmed har sett dem komme og gå, i VGs spalter og NRKs studioer. Få av dem har tatt turen innom butikker som hans.
– Det er ingen som spør oss om hvordan det går. Vi er så små at jeg tror ikke politikerne bryr seg. Det er de som skriker høyest, slik som Rema, som får all oppmerksomheten, sier han.
– Tror du folk vil våkne dersom butikker som denne forsvinner?
– De burde ha våknet for lenge siden. Det er blitt borte så mange.
Regjeringens forslag er like fullt en start, synes Ahmed. I rundt 20 år har ulikheten i innkjøpspriser vært det største hodebryet for forretninger som hans.
Tomt for makrell og brunost
I butikken til Ahmed kommer mange av kundene langveisfra, noen helt fra Bergen og Trondheim, på jakt etter spesifikke varer som bare finnes her. Han anslår at omtrent 80 prosent av kundene er faste.
– Spesielt i helgene har vi kunder som kommer med fly og fyller bagasjen med varer. Vi veier koffertene for dem, så de ikke går over 20 kilo, sier Ahmed og ler.
Gjennom alle årene har det vært butikkens store konkurransefortrinn, utvalget av utenlandske varer og servicen de får. Men her finnes verken Gudbrandsdalsost, Stabbur makrell, Lerum saft, Wasa knekkebrød eller Mills majones. I hyllene av frukt og grønt er det også lite norsk å spore.
Det er ikke fordi Ahmed elsker import og hater brunost. Aller helst skulle han solgt massevis av norske merkevarer, trukket norske kunder og bydd Kiwi på litt real konkurranse. Men muligheten for å komme inn i det norske lavprismarkedet og konkurrere på like vilkår, er nærmest umulig, mener han.
– Jeg hadde en drøm om å starte en egen kjede, men jeg så fort at det ikke var mulig. Ingen sjanse, sier Ahmed.
42-åringen har jobbet i dagligvarebransjen helt siden han var tenåring, mesteparten av tida i norske lavpriskjeder, og fått det klart for seg hva det største etableringshinderet er.
– Bli med meg, så skal jeg vise deg noe, sier han.
Eksklusiv ketsjup
Klemt inn mellom stabler på stabler med ris, mel og tørrvarer av alle slag, står noen få, utvalgte norske merkevarer. Det er varer Ahmed ikke kommer utenom å ta inn, slik som Idun ketsjup. Han løfter en flaske ned fra hylla og peker på prislappen. Han selger den for 27,90 kroner. På Kiwi får du den for 18,90 kroner. Det er en prisforskjell på hele 47 prosent.
Forklaringen ligger i innkjøpsprisene. Ahmed finner fram mobilen og søker opp prisen han må betale for å kjøpe inn ketsjup-flaska fra Asko, Norgesgruppens grossistgigant. Den ligger nå på 27,60 kroner, bare 30 øre mindre enn det han selger den ut for. Med andre ord selger han ketsjupen med tap.
– Innkjøpsprisen vi får, er nesten ti kroner høyere enn utsalgsprisen på Kiwi. Da er det noe gærent. Det er derfor små butikker blir borte. Det nytter ikke å konkurrere.
Ahmed har valgt å ta inn minimalt med norske merkevarer. Han er redd de høye prisene på disse varene skal skremme vekk kundene.
– Det som er skummelt, er at kundene kan sitte igjen med en tanke om at jeg er dyr og skal tjene masse penger på de norske varene. Derfor velger jeg heller å unngå de varene, sier han.
Fra en annen hylle plukker Ahmed ned en pakke med Eldorado sukker. Innkjøpsprisen han får, er på 29 kroner, mens utsalgsprisen på Kiwi ligger på 21,90 kroner. Et tredje eksempel er hvetemel fra Møllerens, hvor innkjøpsprisen han får, er 27,60 kroner, mens utsalgsprisen på Kiwi nå for tida er 14,90 kroner.
Innkjøpspriser på dette nivået sier mye om hvordan markedet slår ut for frittstående aktører.
Tre kjeder, Norgesgruppen, Coop og Rema, kontrollerer i dag 97–98 prosent av det norske dagligvaremarkedet. Det er blant de mest konsentrerte i Europa. De tre aktørene eier i økende grad også leddene bakover i verdikjeden, helt fra distributører, grossister og leverandører til fabrikkene i Norge og utlandet.
Brorparten av de norske merkevarene er låst fast i kjedenes egne verdikjeder. Skal butikker som Norbygata dagligvare ha tilgang til de norske varene, må de kjøpe dem fra Norgesgruppens egne grossister, Asko eller Storcash. Der er prisene høye, langt over hva kjedene selv kan kjøpe og selge dem for.
En ukronet utfordrer
Helt siden han vokste opp på Bjølsen i Oslo har Farooq Ahmed elsket å jobbe i butikk. Den aller første jobben fikk han da han var tolv år, på en butikk kalt Mammas basar.
– Bare jeg kom i kontakt med folk, så solgte jeg som bare det. Verktøy, glass, kjøkkenutstyr – ting jeg ikke engang visste hva var, sier han.
– Hvordan blir man god på det?
– Nummer én, alfa omega: mennesker. Du må kunne kommunisere, tørre at folk spør deg, folk kan klage, og du kan få kjeft. Nummer to: bevegelse. Du må kunne bruke armer og bein, være i sving.
Som 16-åring startet Ahmed egen videokiosk, og som 20-åring begynte han på Rimi. Etter mange år i kjede overtok han Norbygata dagligvare i 2020. Her er han leder for 13 ansatte og får være ekte, selvstendig kjøpmann.
Men han hadde ikke stoppet her, om konkurransesituasjonen hadde vært en annen. Drømmen har vært å åpne en stor butikk komplett med utenlandske og norske varer. Han er overbevist: Hvis han kunne tatt inn de hundre mest solgte norske merkevarene, så ville både hippe, norske tøyenbeboere, somaliske storfamilier og indiske IT-konsulenter handlet hos ham. Men det virker langt utenfor rekkevidde i dag.
Ahmed mener det har vært en overetablering av lavprisbutikker. Norge er blant landene i Europa med flest dagligvarebutikker per innbygger. Også her på Grønland. Rett over gata fra Ahmeds butikk åpner det snart enda en Kiwi. Fra før finnes Bunnpris, to Coop Extra-butikker, Meny og Rema innen en radius på bare fem hundre meter.
– Kjedene tenker kun én ting: markedsandeler. De kan betale flere titalls millioner for et lokale, fordi de vet at det vil tjene dem på lang sikt, sier Ahmed.
Siden oktober i fjor har 48 frittstående dagligvarebutikker gått konkurs, nesten dobbelt så mange som i samme periode i 2018–2019, før pandemien. Ahmed er sikker på at den ekstreme prisveksten som herjer nå, vil dytte flere uavhengige dagligvarebutikker utfor stupet. De har ikke den samme bufferen for å takle ekstreme priser som de store kjedene har, forklarer han. Bare prisen på ris har økt med 40 prosent på grunn av transportkostnadene, ifølge han. Olje omtrent like mye. Og strøm?
– Ikke snakk om strøm, a. Vi betalte nettopp 150.000 kroner på en måned, over dobbelt så mye som før. Det går jo ikke, sier Ahmed og sukker.
Framtida i Norbygata er høyst usikker. Fra før har omsetningen stupt med nesten 20 millioner kroner etter at gateparkeringen ble fjernet. Nå håper Ahmed at butikken skal kare seg til målet om 40 millioner i omsetning i år. Han undrer seg hvordan byene vil bli seende ut dersom butikker som dette forsvinner og bare kjedene gjenstår.
De frittstående butikkene med utenlandske varer, mange av dem drevet av folk med pakistansk eller tyrkisk bakgrunn, kunne bydd på god konkurranse, mener Ahmed. Det skyldes blant annet at de har lavere kostnader, lavere bruttofortjeneste og at det er færre ledd.
Glemt i all støyen
Prisene i dagligvarebutikkene har økt med 12 prosent det siste året, ifølge Statistisk sentralbyrå. Stadig flere nordmenn må nå velge mellom strøm eller mat, og matsentralene rundt i landet opplever en voldsom pågang, selv av folk som er i arbeid.
Ahmed merker dyrtida godt. Det er færre kunder innom enn vanlig, og de som kommer, saumfarer butikken etter tilbud. Mange tar dessuten turen til Sverige for å handle i stedet.
Imens hagler beskyldningene. Forbrukere, bønder og politikere har anklaget kjedene for å legge på ekstra store økninger i butikkleddet. Verken fra bøndene eller grossistene har prisene økt i samme stil, ifølge Norsk institutt for bioøkonomi. Kjedene, på sin side, skylder på økte priser hos leverandørene og økte kostnader i butikkene. Atter andre skylder på det rekordstore landbruksoppgjøret og tollvernet.
De høye matprisene er også blitt satt opp mot rikdommen på kjedetoppen. Rema 1000 hadde i fjor et overskudd på 5,6 milliarder, og eieren, Odd Reitan, har tatt andreplassen på lista over Norges rikeste, med en formue på 64 milliarder.
Paradoksalt nok står Ahmed nå på samme side som Reitans imperium. I årevis har Remas apparat drevet intens lobbyvirksomhet for å få gjort noe med innkjøpsprisene. Kartlegginger som Konkurransetilsynet har gjort, har vist at Norgesgruppen får gunstigere innkjøpspriser fra flere av de store leverandørene enn de to andre kjedene. Men Ahmed vil ikke ha på seg at han sitter i samme båt som Rema-Reitan.
– Mellom de store kjedene er forskjellene så små uansett. Om en vare koster 13,20 kroner inn til en kjede og 13,30 kroner til en annen, så er det bagateller sammenlignet med hvordan det er for oss. De kan fortsatt ha samme utsalgspris. Det kan ikke vi når samme vare koster fire kroner mer inn her, sier han.
– Hvis dere kjøper en pall, mens en annen butikk kjøper et helt lastebillass, gir det ikke mening at de får gunstigere innkjøpspris?
– Jo, de kan godt gi litt rabatt på volum, men det bør ikke slå ut så hardt. Vi snakker om minst 20–30 prosent forskjell på enkelte produkter.
– Kunne det vært aktuelt for flere frittstående butikker å gå sammen, slik at dere kunne kjøpe større volum?
– Ja, men det er veldig vanskelig å organisere. Det er ikke så mange av oss igjen.
Han tør ikke være altfor optimistisk når det gjelder regjeringens nye løfter. Systemet som har grodd fram rundt forhandlinger og rabatter, er innviklet, og markedet og verdikjeden framstår fastlåst. For eksempel finnes det i dag ingen grossister som er store nok til å ta opp kampen mot Norgesgruppens gullkalv Asko.
Dyrekjøpte agurker
Bare en siste rest av den uavhengige grossistbransjen klamrer seg fast på Oslos siste industriområde. Innenfor plastlamellene i det gamle Krone kaffe-bygget på Økern står kasse på kasse med frukt og grønnsaker av alle slag. Vi har tatt et steg bakover i verdikjeden, til en av smågrossistene, Rolf Olsen AS. Det er fra uavhengige grossister som denne at Norbygata dagligvare og andre selvstendige butikker kjøper mye av varene sine, særlig frukt og grønt.
Lukten av dill, mynte og klementiner fyller nesa inne på lageret. Trucker og jekketraller durer rundt så det rister i betonggulvet, mens korte beskjeder ropes mellom pallene.
– Noen av salatene må tas ut. De er ikke friske nok, instruerer øverste leder Ali Aslan.
Han har jobbet med grønnsaker på Økern siden 1984 og kjøpte firmaet Rolf Olsen i 2000 av Rolf Olsens barnebarn. Som grossist tar Rolf Olsen inn egg, poteter, salat, agurker, urter og løk fra gårder på Østlandet, men ellers er det meste av frukt og grønt, oljer, tørrvarer og frysevarer importert. Her inne blir varene finkjemmet for å sikre topp kvalitet, før de hentes eller kjøres ut til butikk- og restauranteiere i regionen.
På veggen inne på kontoret henger gamle svart-hvitt-bilder som forteller om en svunnen tid på Økern. Foran torghallen sto varebilene på rekke og rad, med lasteplanene fulle av poteter, kål og egg. Det var kjøpslåing mellom bønder, grossister og kjøpmenn. Nå er det meste av den gamle grossistvirksomheten flyttet ut av byen til forsteder som Langhus og Vestli.
Etter hvert som kjedene har festet grepet om verdikjeden, er det også blitt vanskelig for de uavhengige grossistene å få tak i norske produkter. Norske moreller kan de bare glemme, og jordbær er vanskelig, forteller Aslan. Agurker er det også lite av.
Dagligvarekjedenes egne grossistledd, slik som Bama, har inngått eksklusive kontrakter med norske agurkprodusenter, som altså ikke kan selge til aktører som Rolf Olsen. Det lille som er igjen på restmarkedet, er ikke nok til å dekke agurketterspørselen hos kundene, og derfor må de importere. Dersom de importerer samtidig som det er agurksesong i Norge, må de betale toll.
Aslan leter opp dagens tollavgift på en nettside. For agurker ligger den på 6,34 kroner kiloen.
– Slik er det ikke mulig å konkurrere, sier han.
Han peker på to stabler med agurker i kasser, den største av dem er nederlandske agurker og den lille ved siden av er norske.
– Vi vil helst ha norske agurker hvis vi får det til samme pris, for de smaker mye bedre enn de hollandske. Sushirestaurantene foretrekker også de norske, fordi det er mindre vann i dem, sier han.
Gudfaren
Rolf Olsen er også en familiebedrift. Ali Aslan jobber sammen med sine tre voksne barn, svogeren og nevøen. Ikke bare tilbringer de hele arbeidsdagen sammen, de bor sammen og samles til middager. Familien fører den gamle Økern-tradisjonen videre, forteller dattera Sirin.
– Vi som er små og selvstendige, har en drivkraft, selv om systemet jobber imot. Det ligger mye stolthet i det. Alt man har jobbet for i mange år.
Iblant går det en kule varmt når de ikke helt klarer å legge fra seg jobben. Som når pappa Ali Aslan har vært for snill med kundene og skjøvet kreditten deres for langt. Kunder med betalingsproblemer skaper stadig hodebry, og den siste tida er det spesielt mange butikker og restauranter som sliter og er på randen av konkurs, forteller daglig leder Mutlu Aslan.
Nedgangstider råker den uavhengige grossistbransjen hardt, og for eier Ali Aslan har stressnivået til tider vært høyt. Han har egentlig lovet seg selv å trappe ned til halv stilling, etter to hjerteinfarkt og et langt yrkesliv. Likevel er det stadig ting han føler han må sjekke opp eller hjelpe til med. Kaffe som må traktes.
I dag, som de fleste andre formiddager, kommer det stadig folk innom lageret på Økern. Det er gamle kjenninger i grossistmiljøet, kledd i skinnjakker, som kommer for å skravle, mimre og drikke kaffe. Andre kommer for å sjekke ut tilbud og prute på varer.
– Pappa kjenner alle, så han vet hvor han skal få tak i ting. Alle liker ham, så de gir ham billigere varer enn hvis jeg spør, sier Benjamin og ser beundrende bort på faren sin.
Han håper å bli som ham en dag. Så langt har 22-åringen lært seg det meste av praktiske oppgaver, men den litt gudfar-aktige grossistrolla tar det tid å bygge opp.
En av dem som er innom denne formiddagen, er Batin Kuyu, som jobber i den familiedrevne butikken Vatan på Grünerløkka. Han lener seg over disken inne på kontoret og sipper på en nytraktet kaffekopp. Fra Rolf Olsen har han denne dagen bestilt koriander, mynte, physalis, bananer, grønnkål, hjertesalat, rødkål og lollosalat, varer det går mye av akkurat nå.
Butikken hans har kunder fra hele Østlandet som kommer for å handle billig frukt og grønt, tørrvarer og olje, forteller han.
– Hvordan får du holdt prisene lave?
– Vi er ikke så store, og vi har korte avstander. Jeg har lavere bruttofortjeneste og ikke så store utgifter som de norske kjedene. Vi har bare fem–seks ansatte, mens en stor lavprisbutikk kan ha opptil 20, sier Kuyu, som understreker at lønna følger tariff.
Selv om den fysiske torghallen på Økern er borte, følger han det samme, gamle prinsippet som da: Han saumfarer markedet på leting etter de beste og billigste varene.
– Og så gir vi han en veldig god pris, fordi vi har kjent ham helt siden 1980-tallet, tilføyer Benjamin Aslan.
Lave priser og store nettverk
Mangelen på oppmerksomhet om den uavhengige delen av dagligvare- og grossistbransjen gjør også at det finnes lite tall og forskning. Verken Statistisk sentralbyrå, NHO, analysebyrået Nielsen IQ, Virke eller Konkurransetilsynet har oversikt over antallet butikker og situasjonen deres.
Beate Berrefjord, avdelingsdirektør i Konkurransetilsynet, medgir at de ikke har prioritert det.
– Vi har ikke hatt et eget fokus på disse butikkene. Arbeidet vårt har dreid seg om de tre store kjedene, for det er der konsentrasjonen er. Det har tatt veldig mye ressurser, sier hun og håper mediene vil bidra til å breie ut perspektivet på bransjen.
Berrefjord mener det ville være synd om enda flere slike butikker forsvinner i tida framover.
– Da går vi glipp av veldig mye. Blant annet muligheten til å få en del varer til lavere priser og ikke minst et annet utvalg enn i kjedene. De når et annet markedssegment, sier hun.
En sosialantropologisk studie fra 2006 om entreprenørskap blant etniske minoriteter er det eneste vi kan finne av forskning. I studien har professor Anne Krogstad intervjuet 90 eiere av butikker og restauranter i Oslo.
I 2006 var 37 prosent av Oslos i alt 1100 dagligvarebutikker eid av personer med minoritetsbakgrunn, ifølge studien. Personer med pakistansk bakgrunn utgjorde størstedelen (45 prosent), og 92 prosent av disse var førstegenerasjonsinnvandrere til Norge. To tredeler av Oslos befolkning oppga at de ofte handler i butikker eid av folk med minoritetsbakgrunn.
«Mange av butikkene viderefører tradisjonen med mann- og konedrevne småbutikker som sosiale institusjoner, noe som var vanlig i Norge før de store supermarkedene overtok mye av markedet», skriver Krogstad i studien.
Butikkene karakteriseres av lave priser, lave arbeids- og transaksjonskostnader og lave inntjeningskrav. Og ikke minst av mye jobb. Ifølge Krogstad jobber 61 prosent av eierne mellom 50 og 79 timer i uka og en firedel mellom 80 og 119 timer i uka. Eierne benytter seg av brede familienettverk både i oppstart, innhenting av kapital og drift. Ofte jobber ektefeller, barn, slekt og venner i butikken, mange av dem for relativt lav lønn og noen helt ulønnet, men ofte i bytte mot andre tjenester, heter det i studien. Hvorvidt dette er like utbredt i dag, 16 år seinere, vites ikke. Eierne av både Norbygata dagligvare og Rolf Olsen hevder at de driver profesjonelt med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår.
Prisgitt sin egen konkurrent
Inne på kontoret på Økern ljomer åpningsmelodien til tv-serien «Narcos» igjen og igjen når telefonen ringer. En kunde ringer for å si at han mangler koriander og samosa. En annen mangler matfløte, og en tredje trenger fem liter matolje. «Det fikser vi», svarer daglig leder Mutlu Aslan med rolig stemme mens han noterer lynraskt på PC-en.
Rolf Olsen er totalleverandør til restauranter i Oslo, Lillestrøm og Bærum, og for disse skaffer de alt, ikke bare frukt og grønt, men også tørrvarer, frysevarer og meieriprodukter – mye av det klassiske norske merkevarer.
Det er her problemene oppstår, forteller Mutlu.
– Det er blitt mye dyrere å få tak i varer fra norske produsenter, og vi sliter med høye priser. Vi har prøvd å spørre leverandører om vi kan kjøpe direkte fra dem, som hadde vært mer fair. Men noen ganger sier de bare nei, at vi må kjøpe gjennom Asko, andre ganger svarer de ikke.
I stedet må de kjøpe fra Norgesgruppens grossister Storcash og Asko, som tar seg godt betalt. Fakturaene fra disse, som Klassekampen får se, viser at innkjøpsprisene ofte ligger høyere enn utsalgsprisene på Kiwi.
Her er tre eksempler:
- En tube med Mills majones koster 26,90 kroner på Kiwi og 30 kroner på Storcash.
- En kilo Melange margarin koster 56,30 kroner på Kiwi og 63,38 kroner hos Asko.
- Et glass med Mills peanøttsmør koster 26,90 kroner på Kiwi og 39,89 kroner hos Asko.
– Når vi skal kjøpe pallevis med slike varer, så blir forskjellen dramatisk, sier Mutlu.
Han mener det er en form for prisdiskriminering og at forbrukerne går glipp av en konkurranse som kunne ført til lavere priser.
– Hvordan skal vi konkurrere med kjedene hvis de selger varene billigere enn vi kan kjøpe dem inn for? spør han seg.
For en grossist som Rolf Olsen må fortjenesten ligge på mellom 12 og 20 prosent for å dekke alle utgifter, slik som transport, ifølge Aslan.
– Hvordan ser dere på framtida?
– Monopoliseringen og kostnadene har gjort at det er blitt veldig tungt. Noe må gjøres, ellers vil de største og rikeste spise opp resten av markedet, sier Mutlu.
Klassekampen har spurt Norgesgruppen om hvorfor prisene deres er så høye for små og frittstående grossister og butikker. De svarer i en e-post at Storcash har en kombinasjon av faste priser og gode tilbud, og at det hos Asko er «normalt med prisdifferanse ut fra hvor mye man kjøper, ikke ulikt andre bransjer».
Norgesgruppen er svært skeptiske til næringsminister Jan Christian Vestres (Ap) forslag om å forby prisdiskriminering.
«Dersom en av disse forskriftene vedtas, mener vi leverandørene får mer makt i forhandlingene, noe som med stor sannsynlighet fører til at innkjøpsprisene vil stige», skriver de i en e-post.
De er mer positive til den andre forskriften, der forbudet mot prisdiskriminering begrenses til tilfeller der det skader konkurransen. Det «reduserer sannsynligheten for at forbrukeren kan bli skadelidende», skriver Norgesgruppen.
Melkegåten
Enda tydeligere blir forskjellene i innkjøpspris når grossister som Rolf Olsen går rett til en leverandør som Tine. I flere tilfeller er det dyrere å kjøpe direkte fra dem enn å kjøpe fra Norgesgruppen-eide Storcash eller Asko:
- En liter kefir koster 24,15 kroner hos Tine, og 23,69 kroner hos Storcash.
- En liter lettmelk koster 14,94 kroner hos Tine og 14,66 kroner hos Storcash.
- En liter Sunniva appelsinjuice koster 24 kroner hos Tine og 22,95 kroner hos Storcash.
Klassekampen har også bedt om svar fra Tine på hvorfor innkjøpsprisene er så høye. De vil ikke svare og begrunner det med konkurransehensyn.
Beate Berrefjord i Konkurransetilsynet forklarer at innkjøpsprisene er et resultat av kompliserte forhandlinger.
– Det består av mange flere elementer enn at vi snakker fram og tilbake om prisen på ketsjupen, sier hun.
Selv om store forskjeller over lang tid kan fungere som et etableringshinder, er det ikke direkte ulovlig. Berrefjord mener terskelen må være høy for å regulere priser og gripe inn i frie forhandlinger og har mer tro på et etterforskningsverktøy som tilsynet nå jobber med å utforme.
– Vil dette verktøyet fange opp såkalte innvandrerbutikker også?
– Jeg er redd for å love for mye. Tanken med dette verktøyet er å ta tak i markedet som sådan, ikke nødvendigvis gå på enkelte parter. Derfor er det nærliggende at slike tiltak vil gjelde universelt.
Leker ikke butikk
Tilbake i butikken i Norbygata sitter Farooq Ahmed på kontoret med en handlevogn breddfull av varer ved siden av seg. Han plukker opp én og én vare, og på PC-en sjekker han innkjøpspris og taster inn ny utsalgspris som så blir oppdatert i kassa.
– Alt blir dyrere, dag for dag. Det går så fort nå om dagen at vi henger nesten ikke med, forteller han.
Det er ikke den morsomste delen av jobben. Men titt og ofte banker kunder på kontordøra.
– Hei, jeg må forstyrre deg igjen, sier en kunde som holder fram en krukke med chutney.
– Hva er greia med denne? Har du ikke flere? fortsetter han, og Ahmed blir med ut i butikken for å hjelpe.
Den barnlige gleden av å leke butikk, stille ut varer, lokke kunder, betjene, ta imot betaling og rope «vær så god neste!» – den slapp aldri taket i Ahmed. Nå har kjærligheten smittet over på neste generasjon.
– Sønnen min har den samme gløden i seg som jeg. Han er 13 år og elsker å stå i kassa. Han er veldig flink. Kan alle kodene, sier han og ler stolt.
Sønnen får lov å jobbe litt på lørdager for en slant med lommepenger. Men på hverdagene er det leksene som gjelder.
– Jeg må holde ham igjen. Du kan gjøre hva du vil, men først må du komme deg gjennom videregående, sier jeg til ham. Men han er flink med kommentarene sine, vet du. Han sier: Pappa, de rikeste menneskene har ikke utdannelse.
Framtidsutsiktene til tross: Ahmed har ikke gitt opp drømmen om en større butikk. Nå er han leting etter større lokaler et stykke utenfor Oslo, et sted der folk kan parkere og gjøre storhandel. En kjede blir det nok aldri. Men én ting vil han tviholde på så lenge han kan: å være kjøpmann.