På 1960-tallet fikk Anna-Lena Löfgren en hit med den nostalgiske poplåta «Lyckliga gatan», om barndomsparadisets småhus med eføykledde vegger og hager med roser og lindetrær som var blitt jevnet med jorda til fordel for skyhøye betongblokker. «Minnena kommer så ofta til mig/ Nu är alla borta, jag fattar det ej,» sang hun.
Söta bror finner framtidshåp i fortida. Zygmunt Bauman ville kalt det en svensk retrotopi.
Tilbake til Bakkebygrenda
