Diktene til Rudolf Nilsen ga Jon Arne Corell en sjokkartet reaksjon da han leste dem første gang. Nå har han ferdigstilt to bind om arbeiderpoeten.
– Rudolf Nilsens politiske og litterære engasjement er to sider av samme sak, sier visesanger Jon Arne Corell.
Forfatteren Rudolf Nilsen levde på begynnelsen av 1900-tallet og regnes som en av de viktigste arbeiderdikterne i Norge. I sine poetiske tekster utforsker han blant annet tilværelsen til arbeidsfolk på Oslos østkant.
Tekstene er preget av en tydelig klassebevissthet, og flere av dem har en sterk satirisk brodd.
Corell stiftet sitt første bekjentskap med Rudolf Nilsens tekster som 13-åring i et bibliotek på Oslos østkant – et møte han beskriver som en «sjokkartet gledesreaksjon».
På tønnefabrikken
Nå har Corell skrevet en biografi i to bind om den kjente arbeiderlyrikeren.
Det er et arbeid han har holdt på med i over 40 år. Gjennom denne perioden har Corell snakket med folk som sto Rudolf Nilsen nær. Han har trålet arkiver og gamle aviser for å forstå Nilsens egen samtid, og han har reist i dikterens fotefar gjennom Europa.
I «Arbeiderklassens poet» kommer vi også tett på den historiske virkeligheten som utspant seg i hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet – en virkelighet som skulle bli avgjørende for utformingen av Nilsens politiske gemytt.
– De første årene av sitt liv bodde han ulike steder i byen, men da foreldrene ble skilt, flyttet han og mora inn sammen med bestefaren, som var snekker. Familien bodde i lokalene til Svenssons Tøndefabrik i Lakkegata, rett ved Akerselva, hvor bestefaren også arbeidet, sier Corell.
– Slik kom den unge Rudolf Nilsen i daglig kontakt med arbeiderne på fabrikken. Det skulle bli avgjørende for klassestandpunktet han inntok og aldri forlot.
Leste for arbeiderne
Corell forteller at Nilsen utmerket seg som en svært skoleflink gutt. Det førte til at han fikk oppgaven med å lese aviser for arbeiderne på tønnefabrikken, noe som igjen ledet til at han deltok i diskusjonene de hadde om politiske spørsmål.
– Rudolf Nilsen kom fra en familie uten forbindelser til den organiserte arbeiderbevegelsen, så det er faktisk på egen hånd at han finner fram til grunnverdien om at den voksende arbeiderklassen har stort behov for rettferdighet.
Ikke bare utviklet Nilsen tidlig en sterk politisk interesse. Han visste også tidlige tegn til å ha litterære ambisjoner.
– Det var ingen selvfølge at Rudolf Nilsen skulle bli dikter. Han lærte tidlig å lese, og han leste mye som barn. Allerede som 12-åring leverer Rudolf Nilsen inn et dikt han har skrevet til Klassekampen, sier Corell om venstresideavisa som ble gitt ut i Norge mellom 1909 og 1940.
Seinere fikk han utviklet sitt litterære talent som skribent i vittighetsbladet Rebell, hvor han blant annet finslipte sin ironiske og sarkastiske stil.
Revolusjonsromantiker?
I 1925 debuterte Nilsen med diktsamlingen «På stengrunn», året etterpå kom «På gjensyn». Begge inneholder tekster som fanger opp de politiske og revolusjonære stemningene i samtida – for eksempel diktet «Revolusjonens røst».
Det er relativt sparsomt med bøker om den kjente arbeiderdikteren. Fram til nå har den mest autoritative framstillingen vært en biografi ført i pennen av Johan Faltin Bjørnsen fra 1951.
Men nå er noe i ferd med å skje. I tillegg til Corells bok arbeider også forfatteren Leif Høghaug nå med en biografi om Nilsen.
I boka si, som Corell omtaler som en «biografisk fortelling», bruker han mye plass på å fortelle om partisplittelsen som oppsto på venstresida i Norge da Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti (NKP) skilte lag i 1923.
I motsetning til sin nære venn og forfatterkollega Arne Paasche Aasen valgte Nilsen å bli en del av NKP.
– Hva var det Rudolf Nilsen fant i kommunismen?
– I likhet med mange andre på venstresida var han veldig inspirert av den russiske revolusjonen og trodde fullt og fast på at den sto for arbeiderklassens frigjøring. Han så også på Lenin som en stor lederskikkelse. Det revolusjonære tankegodset tok også form av en slags politisk vekkelse, ikke ulikt det som fikk mange til å gå inn i ml-bevegelsen på 1970-tallet, forteller Corell.
– Moderat kommunist
Men Nilsen tilhørte ikke de mest ekstreme kommunistene, ifølge Corell.
Skal man forstå hans politiske posisjon, bør man lese diktet «Arbeider til arbeider», som først ble utgitt etter poetens død i 1946, mener han.
– Jeg leser dette diktet som at han ønsket seg en felles arbeiderbevegelse på tvers av de partipolitiske skillelinjene.
Men hva er det som kjennetegner Nilsens lyrikk, hva var det som utløste en «sjokkartet gledesreaksjon» hos 13 år gamle Corell den gangen i det lille biblioteket på Teisen?
– Det var noe med måten han brukte språket på. Det var rett på sak uten sofistikerte symboler eller litterære referanser. Det var noe helt annet enn andre poeter jeg hadde lest, som Olaf Bull og Herman Wildenvey, sier Corell og legger til:
– Det er ikke slik at diktene er avhengige av at en litteraturviter forteller oss hva de handler om.
Og selv om også Corell har tilhørt den politiske venstresida, var det ikke først og fremst de politiske kampdiktene som fanget interessen hans.
– Jeg var mer opptatt av den måten han tok grep om kjærligheten og livet på. Hans program var å skildre arbeiderklassens liv og følelser, noe som ikke var gjort før, og det slo an både hos arbeiderne og samtidas anmeldere.