Jeg minnes kompisen min som hadde sett Nick Lowe to ganger på samme turné, i New York og i Oslo, og som nå skjønte at småpratingen mellom sangene var innøvd – ja, faktisk var den vittige plapringen nøyaktig lik på begge sider av Atlanteren.For ham var det nedtur – sølvreven Lowe, gammel pubrocker og nå elegant crooner – ga jo inntrykk av det motsatte, at han tok mellomsnakket på hælen, som om han fant på i farta.