Gryr i norden

Når urett blir lov

Hvis stataren brøt avtalen, ventet lensmannen. Samtidas statare har det knapt bedre.

Emil Boss, butikkansatt, poet og faglig aktiv

Kyss skoene mine, sa sjefen, og mannen kysset skoene. Han gjorde det for at sønnen skulle få gå på skole og familien kunne få en framtid i det nye landet. Om et år, fire måneder og tre dager skulle det livet begynne. Da skulle han få rett til å bytte arbeidskjøper uten å bli sendt tilbake til slummen.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Gryr i norden

Rekordhøy arbeids­le­dighet

Etter tre år begynner Sveriges nye arbeidsmarkedspolitikk å gi resultater. Det var politikken som skulle styre svenskene fra «bidragslinjen» til «arbeidslinjen» og dermed redusere arbeidsledigheten. Men resultatet er dessverre elendig. I januar i år var arbeidsledigheten oppe og luktet på de høyeste arbeidsledighetstallene for en enkelt måned på 20 år. Nå ligger den stabilt på det høyeste nivået på ti år. Og på kort tid har det nå kommet to forskningsstudier som kan forklare hvorfor. Den ene studien er utført av evalueringsmyndigheten IFAU. Den viser at matchingen mellom jobber og arbeidsledige i Sverige har utviklet seg dårligst i hele Norden siden pandemien.

Martin Klepke

Absurde forhold

Den 3. mars ble et viktig dokument overlevert til den svenske regjeringen. En ekspertgruppe foreslo lovendringer for å motvirke undertrykkelse av arbeidsinnvandrere. Nå gjenstår det å se hva regjeringen vil bestemme seg for. Arbeidslivskriminalitet er et ord vi ofte har hørt i den politiske debatten i Sverige de siste årene. Kriminaliteten består nesten utelukkende i at bedrifter bryter ulike lover og regler i forbindelse med utbytting av arbeidsinnvandrere. Ordet er dermed en slags eufemisme for undertrykkelse av arbeidere. Omfanget av undertrykkelsen er så stort at myndighetene har sett seg nødt til å handle.

Emil Boss

Å stå i stormen

Hun var i 20-årene, og var innlagt på sykehus fordi hun hadde skadet seg selv. Jeg var 32 og hadde ansvar for å observere henne noen timer på postoperativ avdeling etter operasjonen hun deretter måtte gjennom. Hun var urolig og hadde åpenbart vondt. Jeg hadde tid, så jeg satte meg på en stol ved siden av sengen hennes. Jeg sa at jeg så at hun hadde det ubehagelig. «Jeg kan hente smertestillende til deg», sa jeg. «Er det noe annet du trenger? Jeg kan sitte her en stund hvis du vil.» Før jeg rakk å reise meg for å hente medisiner reiste hun seg halvveis opp i senga og strakte armene mot meg.

Gro Lillebø