Gryr i norden

Når urett blir lov

Hvis stataren brøt avtalen, ventet lensmannen. Samtidas statare har det knapt bedre.

Emil Boss, butikkansatt, poet og faglig aktiv

Kyss skoene mine, sa sjefen, og mannen kysset skoene. Han gjorde det for at sønnen skulle få gå på skole og familien kunne få en framtid i det nye landet. Om et år, fire måneder og tre dager skulle det livet begynne. Da skulle han få rett til å bytte arbeidskjøper uten å bli sendt tilbake til slummen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Gryr i norden

Statlig dumping

Det du forteller, er selvfølgelig forferdelig. Og ulovlig. Hvor jobbet du? Ny søndag, nye historier. Blikkenslagere, malere, rengjørere, betongarbeidere. Lurt, undertrykt, behandlet som søppel. Nye saker registreres og sendes til fagforeningens forhandlere.

Emil Boss

Plikten å si fra

Det er stillheten som er verst. Når ingen reagerer, eller ingen sier noe. Khadija Khalid skrev dette i Aftenposten 29. mai i et innlegg om rasisme hun har opplevd på jobb. Hun fortalte også om kollegaen sin som tok grep da hun ble utsatt for rasisme fra en pasient. Pasienten hadde gjort det klart at han ville ha en «norsk» lege. Kollegaen gikk til pasienten med et skjema for frivillig utskrivelse og gjorde det klart at 1.

Gro Lillebø

Det uunnvær­lige

God omsorg forutsetter et minimum av relasjonskompetanse. Det situasjonsbaserte nærværet og den praktiske klokskapen som enkelte er imponerende kompetente til å utøve. Det som mennesker kan gi, gjennom sammen å skape rammer der en kan finne felles trygghet, likeverdighet og skape grunnlag for livsutfoldelse og rom for utvikling. Denne praktisk tilegnede dyktigheten har vært regnet som intellektuell dyd siden antikken. Ingen studiepoeng i verden kan utstyre oss med det gode skjønnet som kreves i barnehagene, på sjukehusene, i eldreomsorgen, i barnevernet eller i psykiatrien. Ikke fordi teoretisk kunnskap er overflødig, men fordi den praktiske menneskekunsten som holder verden sammen, må læres gjennom praksis. Omsorgsarbeidet er et arbeid som aldri blir ferdig, og som vi ikke greier å telle eller måle, kanskje mest fordi vi ikke verdsetter det nok og fordi måten vi beskriver dette finslige og helt grunnleggende nødvendige, blir fortrengt av de instrumentelle debattene om effektivitet, bemanningsnormer og økonomi. Vi kan måle, telle og bevise når vilkårene som skal til for å gi god omsorg mangler.

Sara Bell