Inne på badet hadde muggen i taket blitt tydeligere siden sist jeg så på den. Jeg vrei om vannet og stilte meg under. Det var iskaldt, jeg våkna momentant. Jeg huska tilbake på mammas mange krevende telefonsamtaler med Nav i oppveksten min. Hvordan hun alltid starta rolig og forklarende. Ble satt videre og videre til et nytt menneske gang på gang. Hvordan hun til slutt fortalte den samme historien uten noe innlevelse. Hun ble etter hvert utålmodig. Hvor forbanna vanskelig kunne det være å sette henne i kontakt med riktig menneske, sa hun ut i lufta mens pipelyden i telefonen jobba henne videre til et nytt menneske. Gradvis ble hun mer høylytt. Da hun omsider fikk riktig menneske i den andre enden, hadde hun alt brukt opp tålmodigheten og mykheten i stemmen sin. På det tidspunktet var det desperasjon som snakka. Hun kunne si ting som:
Huseieren maser om leia, Nav-kontoret har rotet bort søknaden din og ber deg vente. Og det er du som føler deg dum.
Jeg opplever deg litt truende nå
