David Bowie-dokumentaren «Moonage Daydream» ligner ikke på noe annet artistportrett jeg har sett. Det er nesten så den finner opp sin egen sjanger, eller i det minste flytter rundt på bestanddelene i allerede eksisterende definisjoner. Omtrent som hovedpersonen selv, med andre ord.
Magisk mosaikk i Bowies ånd
