Det er litt for lett å ty til klisjeer når man skal prøve å forklare Ævestaden. Det gamle møter det nye – et friskt pust i folkemusikken! – en fornyer av sjanger og så videre. Samtidig lar faktisk Ævestaden i sin essens det gamle møte det nye – både i instrumenter, lydbilde og tekst. Og det klarer de altså uten at det noen gang føles tvungent. Trioen vever den eldgamle lyren og en nesten truende, droneaktig bakgrunnstone inn i hverandre med den største naturlighet. Det samme gjør de med 1800-tallets religiøse tekster som «Und mig Gud», side om side med sine egne – som på sitt beste har en type underfundig, ekte nærvær: Jag vill flytta till en annan stad igen / Jag vill finna nån där som saknar mig när jag reser sen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
