DebattSakprosa

Nedlatande eg, Tusvik?

Geir Pollen, forfatter og kritiker

Tidlegare forlagsredaktør Sverre Tusvik har lese meldinga mi av Arve Hansens «Ukraina. Historien. Menneskene. Krigen» i Bokmagasinet 27. august og går i Klassekampen 3. september i rette med meg for å vere «unødig streng» og ha «ein relativt uvanleg nedlatande stil». Kven Tusvik synest eg er for streng og nedlatande mot, går ikkje direkte fram av replikken hans, men slik eg forstår han, er det vel så mykje Kagge forlag som forfattaren han legg inn eit forsvar for. Sjølv har han hatt stor glede av Hansens bok, og det er fint. Mitt inntrykk av boka var at ho er slapt redigert, ikkje berre skjemd av uvanleg mange slurvete språkfeil som vanleg språkvask og korrektur enkelt kunne ha retta opp, men på innhaldssida også mindre gjennomarbeidd, gjennomtenkt enn eg hadde venta meg av ei utgjeving med så mykje kompetanse i ryggen. Som det absolutt grellaste, men ikkje einaste eksempelet på det siste, hevdar forfattaren i forordet at Russland reduserer ukrainarane til «dumme, bakstreverske og naive lillerussere som ikke vet sitt eget beste». Vel, eg sjølv levde tretten år i landet og har russarar i eigen familie, og russarar – nokre av dei gifte med ukrainarar! – i nær og fjern omgangskrins, utan at eg kan hugse å ha høyrt dei, eller for den del mannen i den russiske gata, ein einaste gong omtale ukrainarar i negative vendingar. Eg vel å tru at denne meiningslause generaliseringa skuldast hastverk, for ein så kunnskapsrik mann som Arve Hansen må vite betre, kunne betre? Og er det ikkje kjerneverksemda til eit kvart seriøst forlag å hjelpe meir eller mindre uferdige manus fram til å bli om ikkje glitrande, så i alle fall velgjorde bøker?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Ki

KI er en fagfor­eningssak

Jeg har vært medlem i Forskerforbundet siden jeg var phd-­stipendiat, mest på grunn av navnet, tror jeg. Som nyansatt forsker tenkte jeg dessverre ikke på at forskjellige fagforeninger har forskjellige politiske ståsteder. Men det siste året har jeg lett forgjeves etter Forskerforbundets KI-politikk. Da nestleder i forbundet, Hilde Gunn Slottemo, skrev om KI i Klassekampen 15. oktober håpte jeg å se noe. Men hennes poeng er bare at vi bør unngå en polarisert debatt, og ikke moralisere over enkeltpersoners KI-bruk. Så skriver hun at vi ikke skal være som luddittene, som knuste maskinene.

Jill Walker Rettberg
Barnehager

Når de minste blir et forhand­lingskort

Barndommen skjer her og nå, og den har ingen pauseknapp. Politiske retningsvalg får derfor umiddelbar påvirkning på barndommen. Onsdag 7.oktober presenterte regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2027. Her foreslår regjeringen å redusere tilskuddet til toppet bemanning med 30 prosent. Dette er et overraskende grep fra et parti som gikk til valg på at alle barn skulle ha et barnehagetilbud der det er nok voksne til stede. Er denne reduksjonen i tilskuddet et forhandlingskort til de partiene som skal være med på å forhandle frem endelig budsjett? Når regjeringen foreslår å redusere tilskuddet til toppet bemanning så skaper det bekymring. Det skaper bekymring for at regjeringen ikke lenger prioriterer økt bemanning til en barnehagesektor i krise.

Mari Bjerke
Lederlønninger

«Da lo Forbunds­dagen»

Det har vært en del debatt i det siste om millionene som fyller lommene til ledere i statlige virksomheter, og som Arbeiderpartiet forsvarer med nebb og klør. De er jo så flinke, heter det, og med så stort ansvar, så da må de selvsagt få tjene 4–5 ganger mer enn statsministeren. De er svært interesserte i jobben, men tar den ikke uten disse millionene. Styret er uavhengig, vi kan ikke instruere dem om lavere lønn, sier statsråden, enda alle vet at det er eieren som bestemmer. Dette sa også, så vidt jeg husker, eieren av Rema da dette spørsmålet var oppe mens Giske var statsråd. Eieren bestemmer, sa Rema-sjefen, og får styret en beskjed de ikke følger, så er det vekk med dem! Men det vil ikke Arbeiderpartiet som samtidig hevder at de er for mindre forskjeller. Det minner meg på en liten hendelse i Berlin i 2005 da sosialdemokrat og forbundskansler Gerhard Schröder gikk av for å overta en millionjobb i russiske Gazprom. I sin avskjedstale i Forbundsdagen, som jeg så i en tysk avis, sa han at han ikke tok denne jobben for pengenes skyld, men fordi den interesserte han. «Da lo Forbundsdagen.».

Per Velde