DebattSakprosa

Nedlatande eg, Tusvik?

Tidlegare forlagsredaktør Sverre Tusvik har lese meldinga mi av Arve Hansens «Ukraina. Historien. Menneskene. Krigen» i Bokmagasinet 27. august og går i Klassekampen 3. september i rette med meg for å vere «unødig streng» og ha «ein relativt uvanleg nedlatande stil». Kven Tusvik synest eg er for streng og nedlatande mot, går ikkje direkte fram av replikken hans, men slik eg forstår han, er det vel så mykje Kagge forlag som forfattaren han legg inn eit forsvar for. Sjølv har han hatt stor glede av Hansens bok, og det er fint. Mitt inntrykk av boka var at ho er slapt redigert, ikkje berre skjemd av uvanleg mange slurvete språkfeil som vanleg språkvask og korrektur enkelt kunne ha retta opp, men på innhaldssida også mindre gjennomarbeidd, gjennomtenkt enn eg hadde venta meg av ei utgjeving med så mykje kompetanse i ryggen. Som det absolutt grellaste, men ikkje einaste eksempelet på det siste, hevdar forfattaren i forordet at Russland reduserer ukrainarane til «dumme, bakstreverske og naive lillerussere som ikke vet sitt eget beste». Vel, eg sjølv levde tretten år i landet og har russarar i eigen familie, og russarar – nokre av dei gifte med ukrainarar! – i nær og fjern omgangskrins, utan at eg kan hugse å ha høyrt dei, eller for den del mannen i den russiske gata, ein einaste gong omtale ukrainarar i negative vendingar. Eg vel å tru at denne meiningslause generaliseringa skuldast hastverk, for ein så kunnskapsrik mann som Arve Hansen må vite betre, kunne betre? Og er det ikkje kjerneverksemda til eit kvart seriøst forlag å hjelpe meir eller mindre uferdige manus fram til å bli om ikkje glitrande, så i alle fall velgjorde bøker?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Rasisme

22. juli – dagen derpå

Det er noe dypt urovekkende med kommentarfeltene i Norge. Ikke fordi de inneholder én eller to ekstreme stemmer. Men fordi hundrevis av mennesker nikker samtykkende. De trykker «liker» og bygger opp under et hat som for lengst har sluttet å være enkeltstående hendelser. Da Sumaya Jirde Ali, samfunnsdebattant og forfatter, åpent på sosiale medier fortalte at hun igjen er innlagt på psykiatrisk avdeling etter mange år med rasisme og sexisme, kunne man håpet at folk viste litt medmenneskelighet. I stedet kom de vanlige kommentarene: «Reis hjem.» «Du passer ikke inn her.» «Profesjonelt offer.» «Hvorfor er du i Norge hvis alt er så fælt?» «Send henne tilbake.» Jeg klarer ikke å lese slike kommentarfelt uten å tenke på dagene etter 22. juli.

Stemmerett

En kommune er også et fellesskap

Fremskrittspartiet vil knytte stemmeretten ved lokalvalg til norsk statsborgerskap. Forslaget reiser et mer grunnleggende spørsmål enn hvem som oppfyller et formelt krav: Hva slags politisk fellesskap er en kommune: et fellesskap av statsborgere eller et fellesskap av innbyggere? Statsborgerskap uttrykker formelt medlemskap i staten og har naturlig nok en særlig betydning ved nasjonale valg. Men Frp behandler politisk tilhørighet som om den bare kan bygge på dette ene båndet. En kommune er en annen type politisk fellesskap. Den omfatter mennesker som bor der, deler lokale institusjoner og berøres av beslutningene. Derfor kan langvarig botid og lokal tilhørighet gi et legitimt grunnlag for demokratisk deltakelse. Som Nuno Marques nylig påpekte i Nationen, berører forslaget mennesker som allerede arbeider, bidrar og deltar i lokalsamfunnet. Det reiser samtidig et mer grunnleggende spørsmål om hva som gir demokratisk tilhørighet på kommunalt nivå. Dette betyr ikke at statsborgerskap og botid er det samme.

Økonomi

Feil diagnose – men også feil verktøy

Thomas Herland Rasmussen skriver en viktig artikkel (Klassekampen, 21. juli). Han avkler dereguleringsfortellingen for det den er: Et forsøk på å bruke «konkurransekraft» som påskudd for å bygge monopoler, mens den egentlige årsaken til Europas svake investeringer ligger et helt annet sted – i finansialiseringen av næringslivet. Selskapene sitter ikke på for lite kapital. De bruker den på utbytte, tilbakekjøp av aksjer og lederlønninger istedenfor på fabrikker, maskiner og forskning. Men når artikkelen skal forklare hvorfor dette skjer og hva løsningen er, faller den ned på den samme modellen som har produsert problemet. Hele resonnementet hviler på BNP som mål på økonomisk virkelighet.