«Jeg vil gjøre deg til prorektor ved Universitetet i Stavanger!» Ordene kom bardust, men med stor innlevelse der jeg satt i en taxi sammen med rektor på vei til Ullandhaug etter en bedre middag hun hadde spandert på meg. Dette var høydepunktet i en serie av overraskelser som mest av alt skapte en følelse av uvirkelig undring. Det hadde startet et par uker før, da en annen av mine mange ledere i vant stil uten forvarsel hadde stormet inn på det vesle kontorkottet mitt og deklamert: «Du må skrive rektors tale ved semesterstart!» Hm, ja vel. «Du som er så flink med ord og sånn!» Jeg fortrengte det lenge som et kuriøst innfall. Men hun gav seg ikke.
Hva feiler det disse folka? Nils Rune Langeland om det norske ledelsesaristokratiet – og demokratiet som personalsak.
Ledelsen
