En lys junimorgen for noen uker siden kunne morgenfuglene blant Paris’ innbyggere observere en norsk hotellkonge på joggetur mellom ikoniske byggverk i byens gater. Foran Eiffeltårnet tok han seg tid til å posere for Instagram-følgerne sine med svette i panna, gullkjede og en lyseblå singlet, og seinere la han ut en videosnutt av seg selv, sønnen og samboeren i en limousin. De satt og danset i setene mens bilen gled gjennom breie gater i den franske hovedstaden.
Da det ble kveld, ble han intervjuet av VG. Han var på vei inn til en middag med et påfallende høyt antall andre norske kjendisgjester, alle fløyet inn for anledningen for å feire et bryllup på et fransk slott samme helg. Han var kledd i en gullbrodert, gladiatorliknende jakke.
«Dette blir fantastisk. Bryllup er livets fest, og jeg gleder meg så mye», sa Petter Stordalen, som ifølge en kartlegging i den svenske venstreavisa Dagens ETC, publisert samme uke som bryllupshelga fant sted, er den rikingen i Norden som flyr aller mest privatfly. Gjennom selskapet Jetfly, eid av Stordalens Home Invest, eier han en tiseters Bombardier Challenger 350 til en verdi av 220 millioner kroner. For alt vi visste, sto den akkurat nå på Charles de Gaulle.
Smuler og kakebord
Stordalen og de andre bryllupsgjestene var ikke de eneste som hadde tatt turen til Paris denne fredagsmorgenen. Noen kvartaler sør for hotellkongens joggerute, på et spartansk innredet kontor på Paris School of Economics, møtte Klassekampen den franske stjerneøkonomen og ulikhetseksperten Lucas Chancel.
Omtrent samtidig som norske bryllupsgjester ankom byen med smokinger og skreddersøm, hadde vi vært opptatt med å lese Lucas Chancels siste publikasjon, «World Inequality Report 2022», på en kafé i nærheten. Det er en tekst man både blir utmattet av og opprørt over å lese, og som setter Petter Stordalens privatfly og limousinturer gjennom Paris i et særegent lys.
Rapporten er på 243 sider og er ført i pennen av Chancel, i samarbeid med Thomas Piketty, Emmanuel Saez og Gabriel Zucman. Allerede på side 3 slås det ettertrykkelig fast at ulikheten i verden har gått amok – den har gått fra bekymringsvekkende til eksplosiv på få år.
I dag er realiteten at den fattigste halvparten av jordas befolkning har to prosent av rikdommen i verden. Den ene lille prosenten av klodens rikeste sitter på sin side på 38 prosent, mens den enda mer mikroskopiske tiendedelen som utgjør de aller, aller rikeste menneskene på jorda, herunder Stordalen og andre bryllupsgjester, har 11 prosent av rikdommen i verden. Andelen har gått opp med over 50 prosent siden 1995.
– Det er så viktig å forklare at dette skjer. Dette er første steg for å gjøre noe med ulikheten: Vi må mate offentligheten med seriøs data og korrekt statistikk. Det er derfor vi skriver alle disse rapportene, sier Lucas Chancel.
I femte etasje på Paris School of Economics har han nettopp skjenket en kopp kaffe fra en kapselmaskin. Vinduene er åpne mot den varme junilufta, på nabokontoret vegg i vegg holder Chancels nærmeste kollega Thomas Piketty til.
Målet med rapporten, sier Chancel, er ikke at alle nødvendigvis skal bli politisk enige om hvordan vi bekjemper ulikhet i verden. Men som et minstemål kan rapporten bidra til at vi i hvert fall er enige om datagrunnlaget. Derfor legger World Inequality Lab ned store ressurser i å presentere tallmaterialet for verden – de bygger opp avanserte og tilgjengelige, interaktive nettsider, lager pedagogiske Youtube-videoer og deltar aktivt i samfunnsdebatten.
– Og når vi er enige om tallene, kan vi begynne å bevege oss bak alle mytene vi liker å holde oss med. Ta for eksempel denne myten om at det ikke er mulig å skattlegge de aller rikeste, fordi økonomien som en følge av det vil kollapse. Den fortellingen passerer ikke datatesten, helt enkelt, sier Chancel.
Ikke bare går det helt fint å øke toppskatten dramatisk, mener Lucas Chancel – det har nemlig historiens ulikhetsdata vist oss gang på gang – det er også helt nødvendig.
Fordelingen av karbonkaka
Chancel er bare 35 år gammel, men er blitt en ledende skikkelse i World Inequality Lab, det radikale økonomnettverket som er bygget opp av Piketty og andre sentrale franske ulikhetsforskere de siste årene. Han underviser på eliteuniversitetene Harvard, Sciences Po og Paris School of Economics og står bak en mye omtalt rapport om karbonulikhet i verden.
I «Global Carbon Inequality», som ble publisert i første versjon i oktober i fjor, og som Chancel er eneste forfatter av, viser han at klimakrisa og ulikhetskrisa henger tett sammen og følger hverandre som flo og fjære. Organisasjonen Oxfam har utarbeidet en rapport som viser mye av det samme.
Chancels arbeid med karbonulikhet utgjør en tilleggsdimensjon til de siste åras nitide innsamling av data om økonomisk ulikhet som Piketty, Chancel og hans kolleger har drevet med de siste årene. Gjennom komplekse sammenstillinger av data viser han at de 10 prosent rikeste i verden står for nesten halvparten av de samlede utslippene på jorda. For første gang er denne tilleggsdimensjonen tatt med i form av egne tall i årets «World Inequality Report».
– Å få ned utslippene til de aller rikeste bør kort sagt være en topprioritet for vestlige politikere, sier Chancel.
– Hva er sammenhengen?
– De som har god råd, bruker mer av klodens ressurser. Hvorfor? Fordi de forbruker mer og investerer mer. Det handler ikke bare om bensinen du tanker på bilen din, eller varene du kjøper. Også ved å bruke tjenester som kan virke fullstendig digitale eller immaterielle, bidrar du til forurensning.
Faktum er at det ligger økonomisk aktivitet til grunn for alt du kjøper, også tjenester. Bak hele kjøpet ligger det sannsynligvis en enorm produksjonskjede, påpeker Chancel.
Tungvekterklassen
I tillegg har de rikeste blant oss penger på bok, og investeringene du gjør, spiller en rolle, enten du heter Petter Stordalen eller er en bemidlet pensjonist med sparekonto. Alle disse transaksjonene, enten pengene investeres i eiendom eller plasseres i fond, er det også utslipp knyttet til.
– Folk med lav inntekt har ikke sparepenger, eller i hvert fall svært lite. Dette forsterker gapet mellom de fattiges og de rikestes fotavtrykk enda mer, sier Chancel.
– Det fastholdes gjerne at folk med god økonomi har råd til å ta gode klimavalg. De kan kjøre elbil og være ansvarlige forbrukere. Gjør ikke det en forskjell?
– Ja, det er en fin liten historie: Har man god råd, så kan man ta gode valg. Problemet er at vi ser en annen historie i dataene: Den viser at jo rikere du blir, jo mer forurenser du.
Som alle historiene som fortelles på Lucas Chancels konto, er det bygget opp av tall og statistikk: Den fattigste halvparten av befolkningen i Europa slipper ut 5 tonn CO₂ i året. Utslippstallet dekker mat, strøm, bensinforbruk, reiser og alt annet vi gjør i livet som bidrar til forurensning. Og om du synes 5 tonn høres mye ut, kan du bevege deg til den andre halvdelen av befolkningen.
Denne gruppa deler vi i to: topp-10-prosenten og resten, mellomgruppa på 40 prosent i midten av rikdomspyramiden. Denne gruppa, middelklassen, slipper ut dobbelt så mye som den fattigste halvdelen: Tallet er 10,5 tonn CO₂ i året.
De rikeste blant oss i Europa – topp-10-prosenten – har på sin side et årlig utslipp som er seks ganger høyere enn den fattigste halvparten. De slipper ut 30 tonn CO₂ i året.
Chancels metode er å kople landenes egne utslipp med nasjonale forbrukerdatabaser og FNs informasjon om pengestrømmene i de ulike landene. På den måten kan han legge fram mer presise utslippstall enn de vi ellers konfronteres med. Selv om Kina produserer mobiltelefonen din, er det du som kjøper den – utslippene tilfaller i Chancels regnskap forbrukeren, ikke produsentlandet.
Ser man på USA, er gapet, som med alt annet i Amerika, enda større: Den fattigste halvparten slipper ut 10 tonn C02, middelklassen slipper ut 22 tonn, mens de 10 prosent rikeste i landet med flest milliardærer, slipper ut vanvittige 69 tonn CO₂ hver. Det tilsvarer omtrent 69 flyreiser mellom Oslo og New York.
I Afrika sør for Sahara er utslippene i den andre enden av skalaen. Den fattigste halvparten av befolkningen slipper ut et halvt tonn CO₂ i året. De midterste 40 prosentene slipper ut 1,7 tonn, og de aller rikeste i denne delen av verden slipper ut 7 tonn.
Men karbonulikheten i verden handler ikke bare om rike land som forurenser mer enn fattige land. Den økonomiske ulikheten øker innad i nesten alle land, og det samme skjer med karbonulikheten: I nesten alle land er det enorme interne forskjeller mellom de som slipper ut mest, og de som slipper ut minst.
Arbeiderklassen i Vesten
At de rike blir rikere og slipper ut mer CO₂ for hvert år som går, er kanskje ingen bombe. Mer oppsiktsvekkende er det at de fattige ikke bare blir fattigere, men at deres utslipp også går ned i Vesten. Den fattigste halvparten, arbeiderklassen og den lavere middelklassen i USA og Europa, slipper i dag ut mindre CO₂ enn de gjorde i 1990.
Det har en naturlig forklaring: Når levestandarden går ned og arbeiderklassen har fått det vanskeligere, går også forbruket og dermed utslippene ned, påpeker Chancel.
– I Frankrike for eksempel, og i en rekke andre vestlige land, ser vi faktisk at en stor andel av befolkningen allerede er på Parisavtalens mål for 2030. Det bør gi oss noen indikasjoner på hvordan klimapolitikken bør innrettes, sier Chancel.
Alle land som har forpliktet seg til å følge Parisavtalens mål, bør nemlig ha halvert utslippene sine innen 2030. For Frankrike, der gjennomsnittsmennesket har et årlig utslipp på 10 tonn CO₂, betyr det at hver franskmann bør kutte ned til 5 tonn CO₂ i snitt – nøyaktig så mye den lavtlønte halvparten av befolkningen.
I Norge ser vi nøyaktig samme tendens. Den fattigste halvparten i Norge slipper ut 6,5 tonn CO₂ i året, mens middelklassen slipper ut det dobbelte – oppunder 13 tonn. Begge disse utslippstallene er lavere enn i 1990. Bare for våre 10 prosent rikeste har utslippstallene skutt fart og gått opp i stedet for ned: Norske superrike slapp ut 25 tonn CO₂ i 1990, mot 32,5 tonn i dag.
– Det er en tendens i samfunnet til at man peker på lavinntektsgruppene og sier: Se på dem, de vil ikke være miljøvennlige. De spiser dårlig mat og kjører gamle dieselbiler og stiller ikke opp for klimaet. Det er på tide å innse hvem det er som har den virkelig forurensende livsførselen i samfunnet – for disse angivelige miljøsvinene er det ikke. Tvert imot, de er dem blant oss som forurenser minst, sier Chancel.
Likevel innrettes skattepolitikken påfallende ofte mot nettopp denne gruppa – mens storforurenserne i toppinntektsgruppa velsignes med skattelettelser. Det er oppskriften på å feile, sier Lucas Chancel.
– Det er for eksempel det vi har sett med bevegelsen vi kaller de gule vestene.
Bensinskatt mot klimakrise
I 2018 dukket det opp en bevegelse bestående av mennesker kledd i lysende gule refleksvester og jakker i Frankrike. De sperret gater, blokkerte rundkjøringer og samlet seg gang på gang i et rasende folkehav rundt Triumfbuen.
Sinnet var rettet mot president Emmanuel Macron. Han hadde satt seg et dristig mål om utslippskutt og hadde funnet en måte å gjøre det på: ved å innføre en bensinskatt som gjorde det dyrere å kjøre fossilbil.
– Problemet er selvfølgelig at de som ikke bor midt i de store byene, ikke har offentlig kommunikasjon tilgjengelig. For å gå på jobb, må de kjøre bil. Det er ikke et valg – de kan ikke bare velge ikke å gå på jobb, sier Chancel tørt.
– Så når du innfører karbonskatt, er det egentlig bare en eneste ting du oppnår: Du gir folk med dårlig råd mindre penger i lomma – de har et mindre beløp til livsopphold til rådighet enn før. Du endrer ikke utslippsmengden deres, du gjør dem ikke mer engasjert i klimasaken, men du skaper en hel del frustrasjon og smerte.
Ekstra ille var det at karbonskatten i 2015 ble fulgt av en rekke hyggelige skattelettelser til de aller rikeste, sier Chancel.
– Det er ikke rart at folk i praksis så karbonskatten som en rein overføring fra fattig til rik. Det er ikke trickle-down-økonomi, det er trickle up. De med god råd kunne fortsette å fly fra Paris til Marrakech over en langhelg uten å betale ei ekstra krone skatt av den reisa.
– I Norge ser vi en storstilt overgang til fossilfritt på veiene. Andelen nye biler som er elbiler, er gått i taket på få år. Og det har jo noe å si i klimasammenheng – å bytte ut elbilen med en forurensende bensinbil får ned utslippene?
– Ja. Du får ned akkurat de utslippene. Men tilhører du gruppa som har råd til en ny elbil, er sjansen også stor for at du reiser på fem–seks flyturer i året, at du har sparepenger som er plassert i fond som styrker forurensende selskaper, at du har et større forbruk enn de med dårlig råd. Du ser gjerne ikke skogen for bare trær.
En debatt uten data
De som har lest Thomas Piketty, vil kjenne igjen både regnemåten og det historiske perspektivet som videreføres i Chancels arbeider.
Det er snart ti år siden en forholdsvis ukjent, fransk økonom ved navn Thomas Piketty skulle slå ned som ei bombe i en internasjonal offentlighet, nærmest over natta – og det med en nesten 800 sider lang murstein av ei bok, med navnet «Kapitalen i det 21. århundret».
Boka blir rett som det er utropt til tiårets viktigste bok, og bokas fremste bragd var ikke bare at den fikk politikere og beslutningstakere i Vesten til å sette ulikhet tilbake på den politiske dagsorden. Piketty tilførte debatten det den hadde manglet: data.
Ulikhetsdebatten har vært en debatt uten data helt fra Karl Marx til Kuznets kurve, fastholdt Piketty, og ved å gå gjennom eiendomsregistre og offentlige datasett greide han å vise at kapitalavkastningen i enkelte perioder i historien har vokst langt raskere enn veksttakta i samfunnet.
På 1800-tallet var denne forskjellen på høyden, før den globale økonomien fikk seg et sjokk gjennom 1900-tallets kriser og kriger og bremset avkastningen på kapital.
I etterkrigstida ble en svært kraftig økonomisk vekst kombinert med et skattenivå som holdt avkastningen på kapital nede. Det bidro til lav ulikhet. Men på 1980-tallet skjøt ulikheten igjen fart. De økende forskjellene sammenfalt med en rekke ulike politiske grep: liberalisering, deregulering og skattepolitikk på Ronald Reagans og Margaret Thatchers tid styrte verden mot galopperende ulikhet, viste Piketty, og i dag er ulikheten i verden tilbake på 1800-tallets høyder. Det å sitte på en formue er i dag langt gunstigere enn å være lønnsarbeider.
– Hvor står vi nå, ti år etter at Piketty kom med «Kapitalen i det 21. århundret?»
– Vi er i den samme fasen. Nøkkeltendensene Thomas viste i boka si, er fortsatt de samme og er egentlig bare blitt forsterket under covid. Men det er noe nytt som skjer akkurat nå i en del land som vi ennå ikke kjenner utfallet av: den stigende inflasjonen. Den er en ny joker.
Rikdom på private hender
Inflasjon er summen av vedvarende prisstigning, og en høy inflasjon gir hver enkelt av oss lavere kjøpekraft. Og akkurat nå er det dyrtid i verden. I USA var inflasjonen i mai 2022 på 8,3 prosent – det høyeste som er målt siden 1981. Også i Norge er inflasjonen for første gang på nivå med tall vi så på 1980-tallet – i mai målte Statistisk sentralbyrå at den var på 5,7 prosent.
Dels er inflasjonen et resultat av at det ble pumpet penger inn i økonomien for å forhindre økonomisk kollaps under covid, sier Chancel, noe som på mange måter var nødvendig. Inflasjonen er prisen vi betaler.
– Problemet er at den rammer lavinntektsgruppene spesielt hardt, spesielt gruppene som ikke er i posisjon til å forhandle opp lønna si. Folk som allerede har lite, mister kjøpekraft, og det er et slag som kan bidra til å øke den spenningen vi allerede ser mellom fattig og rik.
– En av lærdommene etter covid var at vi trenger sterke stater. Men statistikken deres viser også at statene blir fattigere, mens rikdommen flyttes over på private hender. Er du bekymret for det?
– Ja, statens tilbakekomst under covid var særs interessant. Spørsmålet er hvordan statene skal finansiere en slik støtte når den offentlige rikdommen til de grader har gått ned. I USA og Storbritannia er verdien av det offentliges andel i dag langt under null.
Det er et av de mest slående kapitlene i «World Inequality Report». Der viser Chancel og medforfatterne hvordan den offentlige rikdommen i nesten alle vestlige land har blitt flyttet fra offentlige til private hender. Selv om landene blir rikere, blir statene fattigere. I Storbritannia har det offentlige gått fra å ha en andel på 60 prosent av landets rikdom til en negativ andel på 106 prosent.
– Hva betyr dette?
– Det betyr at hvis du selger alt det som er i offentlig eie i Storbritannia – veiene, skolene, selskapene, sykehusene – så sitter du fremdeles igjen med en kjempegjeld. Slik er det til dels i USA også.
De krympende statsformuene er et av nøkkelspørsmålene for vår tid, sier Chancel.
– Men igjen: Enkelte grupper har tjent store penger på covid. De bør bidra. Hver gang dette skattespørsmålet kommer opp politisk, er svaret det samme. Det er klin umulig å skvise ut ett eneste øre av denne gruppa, for det vil visstnok lede til økonomisk kollaps. Problemet er bare at offentlig fattigdom like mye kan føre til økonomisk kollaps. Det er sant på et allment nivå – hvis staten ikke har råd til å gjøre sine kjerneoppgaver, har det store konsekvenser. Det er enda mer sant i et klimaperspektiv. Vi har enorme investeringer foran oss, og statene har store oppgaver foran seg.
Han kikker opp.
– Der er Norge naturligvis et unntak. Dere har en rik stat.
– Er ikke det tross alt en gunstig situasjon, selv om du viser at velstand og rikdom også er en driver for utslipp?
Chancel smiler.
– Ja, la oss være ærlige og si at velstanden dere har i Norge, også er selve problemet.
Han ler litt.
– Hvert tonn med karbon, hver tønne med olje, hver kubikkmeter med gass som dere tar ut på norsk sokkel, bidrar til problemet, snarere enn å løse det. Beklager å si det, men sånn er det. Spørsmålet er hvordan dere investerer rikdommen framover. Hvordan kan dere bruke disse pengene på en måte som får dere ut av det fossile?