Jeg tenker stadig oftere at den store gleden i et lesende liv er å få lese bøker om igjen – å omgi seg med et knippe verk som har satt spor i en, og som får utvidet betydning for hver gang man vender tilbake til dem. Ikke til forkleinelse for tradisjonens rikdom, eller for strømmen av nye utgivelser; det er så mye man uansett ikke får lest. Skjønt jeg mistenker at ideen for min del også springer ut av en mer generell form for konservatisme. Jeg synes variasjon er overvurdert. En dag med rom for gjentagelser, rutiner og ritualer, er en velsignet dag.
Sammenhenger: Tove Janssons «Sommerboken» viser fellesskapet som kan gå tapt med klimakrisen.
En klode av balsatre
